En eldgammel drøm om evige fortellinger

Det var en gang for rundt 3000 år siden, at menneskene som bodde i det området som en gang skulle bli til Østfold, ikke lenger ville nøye seg med å fortelle hverandre historier, men ville hogge fortellingene sine i stein til evig tid. 

Kystfolkets fortellinger handlet om mennesker, dyr og guder; om de hellige tvillingene som stjeler kveg blant stjernene på kveldshimmelen, om hester som kan fly med sola på slep over himmelhvelvingen om dagen, og om skip som følges av en slange under horisonten om natten. Historiene beskrev hvordan kobber og tinn, med gudenes hjelp, kunne smelte sammen i bronsesmedens bål og bli til de vakreste smykker, til sverd med personlige egenskaper og til mannshøye horn med magiske klanger. Fortellingene var kystfolkets sjel, ja selve beviset på at de var mennesker av kjøtt og blod og ånd, levende bestanddeler i et stort og ubegripelig univers. Som deg og meg.

Hver kveld flokket kystfolket seg sammen rundt bålene sine ved sjøkanten og tittet opp på månen og stjernene som viser menneskene vei. Historiene de fortalte hverandre om og om igjen, var blitt gjenfortalt fra far til sønn og fra mor til datter i uminnelige tider. Noen av historiene var kommet til dem fra mennesker som hadde vært på reise til fjerne himmelstrøk, mens andre var åpenbaringer fra gudene, overbrakt til stammens ledere under hellige ritualer og offerseremonier. En kveld ble en utenkelig tanke tenkt og delt med de andre rundt bålet; bergflatene kan bli hellige talerør mellom guder og mennesker! De så det klart, slik måtte det bli.

Kystfolket levde gjennom fortellingene sine, og nå skulle de bli udødelige ved å prege historiene inn i forfedrenes og gudenes fjell. Fortellingene om det som skaper orden i kaos, om forskjellene mellom guder og mennesker, og om det som gjør kystfolket til kystfolket og ingen andre, alt skulle hogges i stein så det kunne leses av mennesker og guder til evig tid. Skapelsesberetninger om hvordan jorda, solen og månen ble til, historier om solgudinnen og hennes brødre som vokter skipene menneskene reiser med i dette livet og i det neste skulle få plass på Solberg og Begby. Den hellige bergflaten ved Hornes skulle fylles med en armada av solskip på vei mot morgengryet, og ut av fjellveggen ved Bjørnstad skulle de trylle fram det største og vakreste nattskip et menneske kan forestille seg, med tvillingbrødrene som guddommelige rormenn. 

Det gikk som kystfolket forestilte seg mens de satt rundt bålene sine og drømte. Fortellingene deres står fortsatt hogd i berget på disse stedene og på mange andre plasser i Østfold. De kan leses som en påminnelse om hvor vi kommer fra, og hvor viktig det er at menneskene fortsetter å drømme og å fortelle hverandre historier.