Verden er hvit og lysegrå og isnende kald der fem pelskledde menn sliter seg fram med seige stavetak over det enorme sydpolplatået i desember 1911. I spissen av det lille opptoget halser tre kobbel med pesende hunder i et kov av trommestikkebein, rimfrosne snuter og dampende dyreånde. Bakerst henger skiløperne i isete liner festet til de tunge sledene. Det knirker iltert når sledemeiene tvinger seg mot de forsteinede snøskavlene. Roald Amundsen og hans menn er på vei til Sydpolen for å plante det norske flagget på klodens siste utpost. De er ute på vegne av konge, fedreland og seg selv, og de setter alt inn på å komme først, før Robert Scott og hans britiske team rekker å ta den ære og berømmelse som venter førstemann til målet. Stormen er kommet over dem helt plutselig, slik den har en tendens til å gjøre i polare strøk, og de er klar over at dersom de nå mister retningen, eller ikke får satt opp leir i uværet, vil de snart fryse i hjel. Det er umulig å skille himmel fra jord, opp fra ned eller venstre fra høyre. Retninger og horisonter, alle faste holdepunkt og balanselinjer er smurt sammen i et eneste hvitt kaos av piskende snø og vind. Det hvite pudderet i lufta siver inn gjennom alle sprekker og fuktige lag med tøy, tetter igjen nesebor og øyne, fyller lungene med helveteskulde, og forvandler øyebryn og vipper til istapper langt der inne bak anorakkpelsene.
Roald Amundsen skrev senere at det var midt i dette infernoet av evig is og meningsløs kulde, på uendelig avstand fra enhver tenkelig hjelp, at han fant roen, den absolutte fred og en fornemmelse av fullstendig frihet til å gjøre hva han ville. Her var det ingen til å sjenere ham, bare absolutt individualitet. Han følte seg ikke fortapt og alene, han kjente ro og fred og frihet i det store isødet ved Sydpolen. Han trivdes rett og slett der de fleste andre led.
Mysteriet Roald Amundsen
Kan man lese et menneskes personlighet ut fra ansiktstrekkene? I så fall er Roald Amundsens ansikt vel verdt en undersøkelse. I det vesle skipperhuset mellom Sarpsborg og Fredrikstad, der Roald Amundsens ble født 16. juli 1872, henger det et portrett av polarhelten over bordet i spisestua. Et borende, lyseblått blikk over en den velkjente ørnenesen, dype furer langs kjakene, bekymringslinjer fra tinning til tinning, tunge øyelokk, litt utstående ører under et høyt hvitt hårfeste. Det er et ansikt preget av umåtelige mengder vær og vind, innbitt vilje og hardt slit. Samtidig uttrykker det noe uavklart, noe fjernt og innovervendt. Roald Amundsen smiler så og si aldri på bilder, heller ikke på dette portrettet. Var han ulykkelig? Var han ensom? Eller var han så opptatt av sitt personlige image som barsk polfarer at han forbeholdt smilet til sine aller nærmeste? Leser man mellom linjene i dagbøkene og brevene hans, tyder mye på at alle disse påstandene representerer en del av sannheten om tidenes største oppdager.
Fra Østfold til framtida
Roald Amundsen gikk en hard, men god skole i Østfolds gamle seilskutekultur. Gjennom rederfamilien Amundsens virksomhet på de syv hav, lærte han tidlig arbeidsdisiplin og selvstendig problemløsning. Ute på havet var det i seilskutetiden ingen som kunne komme en til unnsetning når det oppsto problemer. Der gjaldt det å finne løsninger selv. Å kunne stole på egen kunnskap og erfaring betydde ofte forskjellen på liv og død. Det samme skulle vise seg å gjelde for de nådeløse polarstrøkene han senere slet seg gjennom.
Det er middagstid hos familien Amundsen i Kristiania. Reder og kaptein Jens Ingebrigt Amundsen sitter til bords med alle sine nærmeste samlet rundt seg. Kona Gustava og de fire sønnene, Tonni, Busken, Leon og minstemann Roald, spiser i taushet mens familiens overhode forteller om sin bakgrunn som fiskersønn på Hvaler, ytterst i Kristianiafjorden. Guttenes omfangsrike og snille barnepike, Betty, står i døråpningen og lytter smilende til historien som er blitt fortalt om og om igjen gjennom årene. Roald er ikke noe særlig glad i skolen, og han blir sittende og pirke i maten mens faren Jens forteller hvordan han så ofte har savnet den utdannelsen han aldri fikk. ”En må ha skole, utdannelse, kunne noe!” tordner Jens Amundsen og ser strengt på sønnene sine. ”Det er ikke bare å ha oppdriften i seg. Derfor vil jeg at dere gutter skal lære noe mer enn jeg har lært.”
Noe av farens visdom må ha gått inn hos yngstemann i søskenflokken. Roald Amundsen var nemlig innstilt på å lære hele sitt liv. Relevant kunnskap og nitide forberedelser ble hans varemerke, og hovedårsaken til at han lyktes med så mange av sine ekspedisjoner. Til slutt gikk det likevel galt også for han. I juni 1928 omkom han da sjøflyet Latham havarerte på vei til Svalbard. Han deltok i et redningstokt som lette etter luftskipskapteinen og generalen Umberto Nobile, men mistet ironisk nok selv livet i forsøket på å redde sin nemesis.
Verdens mest hårete mål
Det første store målet Roald Amundsen ga seg selv, var å bli polarfarer som Fridtjof Nansen. Da var han 17 år og hadde lenge vært sterkt inspirert av historiens polarhelter, både de som hadde kommet trygt hjem fra isen og de som hadde endt sine dager der. Hans andre store mål må ha framstått som så ambisiøst og uoppnåelig, både blant folk flest og blant ekspertene, at det trolig vakte latter og hoderisting hos mange. Unge Roald ville som første mann i verden seile gjennom Nordvestpassasjen, den skjulte snarveien til Amerika, dødsfellen som tusenvis av mennesker hadde gått i gjennom flere hundre års mislykkede beseiringsforsøk. Hvem var denne ungdommen som trodde at nettopp han, på vegne av lille, uselvstendige Norge, kunne klare det ingen store nasjoner eller oppdagere før ham hadde greid? Det kunne da ikke være mulig å lykkes i dette galskapens prosjekt? Det var mulig. Det skulle heller ikke bli det siste nærmest uoppnåelige målet han satte seg. Etter hjemkomsten etter erobringen av Sydpolen i 1912, skriver han følgende om det å sette seg mål i livet til en av sine nevøer:
”Du har nå gjort opp med deg selv den vei du har valgt å følge, og det er bra. Intet er verre enn å famle og nøle og ikke vite hva en vil. Bestem deg til å forfølge ett mål. Sett hele din vilje inn i arbeidet, og du skal se det går.”
Roald Amundsen ble, som han hadde drømt som siden guttedagene, verdens første til å seile gjennom Nordvestpassasjen. Han klarte det ved å lære av andres erfaringer, men samtidig ved å tenke nytt og tørre å handle på tvers av etablerte sannheter og gamle tradisjoner. I stedet for å utruste et stort, robust skip, slik alle før han hadde gjort, valgte han å gjennomføre ekspedisjonen i en ombygd fiskebåt med et mannskap på seks. Om bord i vesle Gjøa stappet han hunder, utstyr og proviant for hele 5 år. I stummende mørke, og med kreditorene i hælene, la han i 1903 i all hemmelighet ut fra kaia i Kristiania med kurs for de grunne og livsfarlige farvannene nord for Alaska. Tilbakekomsten tre år senere skulle stå i sterk kontrast til den anonyme avreisen. I mellomtiden hadde Norge løsrevet seg fra Sverige, og kong Haakon 7. og dronning Maud hadde inntatt den selvstendige norske tronen med støtte fra blant annet Fridtjof Nansen. Landet var sultent på egne forbilder og gode historier, timingen kunne ikke vært bedre for en som ville bli nasjonalhelt.
Gjøaekspedisjonen vakte ikke bare oppsikt i Norge. Over hele verden kunne man i aviser og tidsskrift lese om den unge nordmannens overraskende bragd. Roald Amundsen hadde klart det ingen trodde han ville greie, og det ingen før han hadde maktet. Den sagnsomsuste Nordvestpassasjen var beseiret, og den unge oppdageren skrev med det Norge inn i polarhistorien. Det skulle ikke bli det eneste kapittelet han ga landet vårt i den store verdensfortellingen.
Innovatøren
I desember 1903 utførte to amerikanske brødre et vågestykke som skulle komme til å forandre verden. Orville og Wilbur Wright løftet seg selv fra bakken i en kunstig fugl, et selvlaget fly av finér og seilduk. Flukten mot himmelen varte bare noen sekunder, men den ble starten på menneskenes store kommunikasjonsrevolusjon. Ti år senere så den 41 år gamle oppdageren Roald Amundsen for første gang et fly bevege seg gjennom luften med egne øyne. Han var på dette tidspunktet kjent over hele verden som Nordvestpassasjens og sydpolens heltemodige erobrer. Han var sjømann, skigåer og hundekjører, og han hadde brukt hele livet sitt på å lære seg å beherske havet og isen. Han kunne inntatt en skeptisk holdning til den nye teknologien. Han kunne ha foretrukket å hvile på sine velfortjente laurbær. Han kunne ha valgt å avvente den videre utviklingen. Han gjorde ikke noen av delene. I stedet bestemte han seg for å gå i front, tenke nytt, se mulighetene, og jobbe beinhardt for å snu de teknologiske forandringene til sin egen fordel. Roald Amundsen lot seg begeistre. Han ville være med på å skape framtida:
”Jeg sto der og så maskinen i luften med friskt minne om de lange sledeturene over Antarktik, på en time tilbakela det distanser som ved reiser i polaregnene ville tatt dager og kostet svære anstrengelser” skrev Amundsen i sin dagbok. ”Dette er noe for meg, dette kan jeg nyttiggjøre meg.”
Veiviseren
Allerede året etter ble han, etter mye strabaser og komplikasjoner, Norges første til å ta sivilt flysertifikat. Elleve år senere nådde han, på en svært dramatisk flytur, lenger nord på kloden enn noe menneske i historien hadde vært før ham. I 1926 fløy han over Nordpolen, fra Svalbard til Alaska, denne gang i et moderne luftskip. Mange år etter sin død, ble det klart at han hadde vært førstemann også på Nordpolen. De to amerikanerne som så langt hadde delt æren for å være Nordpolens erobrere, ble begge avslørt som svindlere.
Helter blekner gjerne med tiden, men Roald Amundsen blir, mer enn 80 år etter sin død, fortsatt husket og snakket om over store deler av verden. For svært mange skinner det fortsatt av navnet hans. Hva kommer det av? Kan det være fordi han så inderlig ønsket å utrette noe av betydning i livet sitt? At han viste så mange at det er mulig å forfølge også våre aller største og usannsynlige drømmer? Eller er det fordi han løste noen av klodens store mysterier, og var førstemann på steder ingen trodde at mennesker kunne nå? Uansett viste han vei, akkurat da den nyfødte nasjonen Norge trengte det som mest. Bjørnstjerne Bjørnson diktet det nye Norge, Roald Amundsen gjorde diktningen til virkelighet gjennom sine eventyrlige ekspedisjoner og oppdagelser. Ved å avdekke klodens siste hvite flekker i nord og sør, bidro han også til å gi sin samtid tro på framtida, på vitenskapen og på utviklingen. Polferdene fullførte menneskenes erobring av jorda, kun verdensrommet gjensto etter Roald Amundsens død. Bare en generasjon senere, erobret menneskene også månen.
Framtidas helter
Alle tider har sine helter. En av vår tids store utfordringer er å unngå en mulig miljøkatastrofe i framtida. Den oppgaven vil kreve mange helter som søker ny kunnskap på ukjent, vitenskapelig territorium. Roald Amundsen var en erobrer som alltid søkte mot det ukjente. Det er et eksempel til etterfølgelse også for vår tid. Under åpningen av de olympiske leker i Vancouver 2010, framførte Shane Koyczan sitt eget dikt for millioner av mennesker over hele verden. Ordene kunne vært lagt i munnen på Roald Amundsen: ”Keep exploring! The effort is what makes us more!” Hvorfor nettopp dette budskapet? Fordi framtida vår er avhengig av at det. Det forsto Roald Amundsen allerede for 120 år siden.
Kilder og litteratur
Amundsen, Roald (Oslo, Gyldendal 1929): Roald Amundsens oppdagelsesreiser, bind 2: Sydpolen
Arnesen, Odd (Oslo, Gyldendal 1946): Roald Amundsen som han var
Barr, Susan (Oslo, Stenersens forlag 2005): Roald Amundsen, tidenes polfarer
Bomann-Larsen, Tor (Oslo, Cappelen, 2. opplag 2003): Roald Amundsen
