Bertelsen-slippen skal legges ned og anlegget er solgt til private utbyggere. Ryktene forteller at det skal reises boliger i høyden på tomta så snart det kulturhistoriske rivningsstøvet etter slippen har lagt seg. Dersom byggeplanene blir endelig godkjent, vil det nye høyhuset i så fall føye seg inn i rekka av flere lignende bygg som er blitt anlagt langs elvekanten de siste åra. Stygt eller pent? En viktigere debatt enn estetikk tror jeg vil være lokalpolitikernes styringsvilje og -evne i byplanleggingen og den jevne Fredrikstadborgers medbestemmelsesrett i planleggingsprosessene.
De siste 20 åra har norske kommuner blitt mer og mer minimalistiske. Tilbudet av tjenester og funksjoner som ikke er lønnsomme er blitt lagt ned, det være seg offentlige toaletter, ungdomsklubber, bibliotek og annet. Vi har lært oss å leve med at kommunene ikke har råd til å klippe gresset på offentlige arealer, til å pusse opp skolebygninger til et anstendig nivå, asfaltere gater jevnlig eller til å holde kirker og kulturminner ved like. Offentlige investeringer kvier politikerne seg for å ta opp til diskusjon, selv når det dreier seg om veier, offentlig kommunikasjon og andre elementære deler av vår nødvendige infrastruktur. Kjøp og bevaring av gamle båtslipper er ikke en gang til å tenke på. Offentlige investeringer til gode for fellesskapet betyr gjerne mer skatt og flere avgifter og det forsøker velgerne, og dermed også politikerne, å unngå til det siste. Med den erkjennelsen er den onde sirkelen et faktum, og den hjelper oss neppe til å handle framtidsrettet og visjonært i byutviklingssammenheng.
På åttitallet vant den nyliberalistiske ideologien innpass, og desentralisering, privatisering og marked ble den nye trehodede gullkalven vi skulle danse rundt. I en stadig heftigere dans ble etter hvert også viljen til en offentlig styrt byplanlegging ofret på kalvens alter. Det fantes faktisk tider da man tenkte annerledes. Som fag og politisk tema har byplanleggingen røtter langt tilbake i historien. Etter industrialismens inntog kjempet politikerne mange steder en hard kamp for å berge allmennhetens rettigheter til friområder, til gode sanitærforhold, til offentlig transport osv. Den aktive investerings- og utbyggingspolitikken i begynnelsen av det forrige århundret er et glimrende eksempel på offentlig styringsvilje. I Oslo sørget Høyre-ordføreren for å ekspropriere den forfalne bebyggelsen i Pipervika, slik at man fikk regulert rådhuskvartalet. Byggingen av Konserthuset og T-banen i Oslo etter krigen er på samme måte resultater av et godt samarbeid mellom kommunale politikere fra både venstre- og høyrefløyen og staten.
I dag er situasjonen mer eller mindre den motsatte. De aller fleste byer, Fredrikstad inkludert, er havnet i en situasjon der tomtespekulasjon er blitt utgangspunktet for byplanleggingen. Dersom tomtespekulasjon skal fungere som modell for en bys utvikling, betinger det i det minste en meget stor våkenhet og en høy politisk kompetanse på styrings- og planprosesser blant våre folkevalgte. To helt sentrale og ansvarlige lokalpolitikere ga gjennom Demokratens spalter nylig uttrykk for at de ikke visste at reguleringen av Bertelsen-tomta tillater leilighetsbygging så lenge byggets grunnetasje settes av til næringsvirksomhet. Det kan synes som denne formen for tomteregulering har startet en liten farsott i byen vår, nemlig bygging av høyblokker med kontorer eller butikklokale (utleide eller ikke) i første etasje. Vi har allerede en slik boligblokk på FMV-siden av gangbrua, og det foreligger planer for bygging av flere, både langs elva og andre steder i sentrum. Sentrumsplanen for Fredrikstad ble vedtatt i 1999 og gjelder fram til 2010. Med dagens tomtepriser får man nødvendigvis en fortetting både i bredden og høyden ved utbygging. Så langt har politikerne likevel valgt å ikke stramme inn mulighetene for å kombinere næringsvirksomhet med boliger på byens signaltomter. Skal vi ha det slik til 2010, eller enda lenger, uten at man justerer kjørereglene? Har byens reguleringsmyndigheter og politikere virkelig full kontroll over byplanleggingen i dagens virkelighet? Jeg gadd vite hvor mange av Fredrikstads innbyggere som ville svare et rungende JA på det spørsmålet.
Kanskje finnes det fortsatt mulighet for å stoppe det planlagte høyhuset på Bertelsen-tomta. I det minste kan vi håpe reguleringsmyndighetene har vilje og makt til å kutte noen etasjer i høyden. Men når det gjelder bevaring av Bertelsen-slippen som kulturhistorisk anlegg, er nok julenissen den eneste som kan komme slippens tilhengere til unnsetning. Et bymiljø der lokale særpreg bevares er, så vidt jeg kan forstå, noe de fleste innbyggere i Fredrikstad ønsker seg. Historien om Bertelsen-slippen er et klassisk eksempel på hvordan ”folk flest” er dømt til å tape overfor private utbyggere i rive- og utbyggingssaker. For mens vi sukker og ojer oss over stadig nye høyhus i sentrum og diskuterer heftig hva som er stygt og hva som er pent, erkjenner vi samtidig at vi er temmelig maktesløse når det kommer til de større grepene. Hvilken enkeltperson klarer vel å hamle opp med arealplaner, kommuneplaner, delplaner og helplaner, verneplaner, utvalg og høringer og korridorpolitiske drøftelser? Som ikke-organiserte borgere og enkeltindivider har vi liten reell anledning til å uttrykke våre synspunkter om byplanlegging overfor kommunale planleggere og politikere.
Gamlebyen, Fredrikstads største kulturskatt og på mange måter byens viktigste ressurs, er bevart på grunn av dårlig råd. Det er blitt meg fortalt at forsvaret beordret demolering av forsvarsverkene da de trakk seg ut første gang. Kommunen ville grave opp vollene og fylle igjen vollgravene for å lage parkeringsplasser til industrien på Øra i oppbyggingsfeberen etter krigen. Til alt hell hadde ingen av dem råd til å gjennomføre planene sine.
Det er ikke alltid man tar de rette og framtidsrettede valgene for fellesskapet når man styrer etter kortsiktige eller personlige gevinster. Eller når man har det for travelt til å egentlig styre.
