Da den store isen smelta for 10 000 år sida så krøp døm aller første urinnvånerane forsiktig ner fra fjellltoppane som stakk opp over isen for å finne tørt land. Samtidig padla ur-danskane nordover i samma ærend, og så møtte døm to gjengane på hverandre rett uttafor Fredrikstad, for her hadde isen smelta mest og fortæst, og her lavde døm seg det aller første norske samfunnet. Døm som kom ner fra isbreen var ganske rødbrente av den sterke sola, mens døm som kom padlande over havet var likbleke av sjøsjuke , så fra da av har Fredrikstadfarvene alltid vært rødt og hvitt.
Da stenaldern var ferdig, og det var gått enda en god del år, så var det noen luringær utte i Skjærviken som lærte seg å lave avanserte bronsesmykker og hogge helleristningær bedre enn noen andre i Norge. Vi trur at det var her kunsten var før han ble kunst, på en måte. Og så balla det bare på sæ derfra og i da` er byen full av kunstnerær. Men det visste vi ikke den gangen, da trudde vi det var normalt å skrive på sten og ikke papir.
Men så kom plutselig jernalderen og gjorde ting litt vanskeligære for vårs. Nå som vi akkurat var blitt gode på bronse, skulle alle døm gamle bronsesystemene oppgraderes til nyære jernversjoner, og da klarte vi ikke helt å henge med i svingane lenger, så da ble vi liggandes litt bakpå e stønn. Og mens vi lå der, litt bakpå, så lærte vi vårs å ta livet med ro isteden, og tenke at det årnær sæ. Og det gjorde det jo, og det gjør`e fortsatt i Fredrikstad.
Nå juksær vi litt og tar et langt sprang framover i ti, faktisk te e god stønn etter at Tuneskipet var blitt gravd ner oppå Rolvsøy, og han Hellig Olav hadde grunnlagt Særp litt lenger oppe i elva, og etter at Særp var brent av svenskane og fløtta ner te vårs, ja til og med te etter at døm rike plankebaronane hadde døpt om Fredrikstad te Plankebyen. For DA skjedde nemlig det aller viktigaste i Fredrikstads historie; foppallen kom te by`n. 
Det første forsøket på å stifte en foppallklubb stranda fordi det rett og slett ikke var noen å spelle mot. Det andre forsøket gikk gæli fordi den enaste foppallen i distriktet ble spærka inn på et godstog te Moss, men den tredje gangen, i 1903, da årnæ det sæ igjen og vi fikk klubben våres. Sia Gamlebyen hadde brent ner 7 ganger, var e mange som mente at fotballklubben børte hette Brann, men det ble litt for komplisert å forklare, synes vi, så vi lot bergenserane ta det navnet noen år etterpå. Sia den gangen har Fredrikstad vært døm 3 F`ærs by: foppal, foppal og foppal. Og farven etter døm røde og hvite urinnvåneræne pøntær opp over hele by`n året rundt. Vi vet hvor vi kommer fra og vi vet hvor vi ska. Rødt og hvitt for alltid!
