Fredrikstads lettsindighet (kronikk byutvikling, august 2010)

Det er lett å forestille seg hvordan en hyggelig tursti eller en elegant promenade på Kråkerøysiden av elva kunne ha bidratt til å øke Fredrikstads attraktivitet og konkurransekraft. Men byens politikere kan umulig ha brydd seg om denne åpenbare muligheten, for de er nå i ferd med å forspille alle fremtidige sjanser til å realisere en slik løsning. Det er ikke alt. Sentrale utbyggere behandles ulikt, rammebetingelser endres fra byggeprosjekt til byggeprosjekt, og kommunen lar seg stadig presse til å gi dispensasjoner til grådige eller ubetenksomme tomteeiere. Dette skjer langs det elveløpet som i sentrumsplanen er definert som vårt viktigste byrom. Konsekvensene av en så lettsindig byutviklingspraksis kan bli helt bedrøvelige for byen vår.  

Jeg kom nylig hjem fra et opphold på Farris Bad Hotel i Larvik. Hotellet er nybygd og overraskende nok plassert på en av byens to sentrumsstrender, helt ute i vannkanten. Plasseringen kunne ha blitt helt gal, men her har arkitektene, i nært samarbeid med kommunens politikere og fagfolk, funnet løsninger på utforming og plassering som gjør at siktlinjer er bevart, fellesområder er ivaretatt og de estetiske verdiene er hegnet om og delt med alle. Å bo på dette hotellet, som for øvrig også er fullt av kunst både inne og ute, gir sjelen et lite løft. Å befinne seg på steder som ikke har funnet sin plass i en større sammenheng, som ikke er en naturlig del av omgivelsene sine eller som mangler sjel, gjør noe tilsvarende negativt med oss mennesker. Byutviklerne og arkitektene kaller fenomenet sense of place. I reiselivet ser vi på denne stedsfølelsen som en sentral del av opplevelsesrommet, dvs steder der det produseres opplevelser. Dersom opplevelsesrommet ikke fungerer, forringes verdien på opplevelsen for dem som skal delta i den og for dem som skal leve av den. Fredrikstad sentrum er også et opplevelsesrom, både for oss som bor her og for de besøkende. Det er synd at mange politikere og tomteeiere i Fredrikstad nekter å ta dette inn over seg.

I sentrum ser vi heldigvis at enkelte private utbyggere viser stor vilje til å forskjønne og utvikle byen ved å etablere konsepter med sterk stedsfølelse. Knut Syversen fortjener i så måte en rose i knapphullet for å ha forvandlet den gamle motorfabrikken på elvebredden til en perle av et kontor- og selskapslokale. Han har også åpnet for et trivelig båthusteater i det gamle lagerbygget, og han har kjøpt den gamle Berthelsenslippen for å lage restaurant på tomta nærmest gangbroa. Flott! Særdeles trist er det imidlertid at kommunen tillater Syversen å bygge terasser for uteservering helt ned til elvebredden, slik at muligheten for en elvepromenade, eller i det minste en tursti, ødelegges. Denne utbyggeren er altså ikke pålagt å tilrettelegge for allmennheten, ei heller å gi rom for at kommunen eller andre kan gjøre det. Også den ”gresk bodega”-inspirerte boligblokka noen meter lenger ned er plassert slik at en promenade på dette området nå er helt utenkelig uten at bygget rives. Litt lenger opp i elva ser virkeligheten annerledes ut. Værste AS har med sin makeløse ubygging av FMV tatt både sine omgivelser og byens historie på største alvor. I sommer har også elvebredden her blitt forskjønnet med en park og en ny kaifront med fergeanløp, til glede for alle som vil spasere eller sitte der og i framtida ta ferga dit. Den kostbare kaifronten er betalt av Værste AS etter pålegg fra kommunen. På motsatt side av elva råder igjen andre forhold. Her har vi nylig fått et stort bygg på Gressvikbrygga, og i dette prosjektet er det ikke utbygger, men kommunen som har bekostet både utbygging av ny elvepromenade og kaifront. Samtidig har politikerne tillatt en mildt sagt underlig plassering og utforming av dette nye kontor- og leilighetskomplekset. Befinner du deg på Storgata-siden av bygget, er elva gjemt, utsikten til stadion er borte, kvartalsstrukturen er vekk, og høyden og bredden på bygningen skaper en trang og inneklemt følelse. Jeg kunne valgt andre eksempler enn Gressvik Panorama, poenget er at det som bygges og etableres i sentrum får konsekvenser for oss alle.

Fredrikstad er blitt en del av opplevelsesøkonomien, og befinner seg ikke lenger i en ren industri- og servicevirkelighet. Den erkjennelsen må snart få grunnleggende konsekvenser for hvordan vi tenker og handler i byutviklingen. Tomtespekulasjon kan ikke lenger være det reelle grunnlaget for utviklingen i sentrum, og Fredrikstad kommune og byens tomteeiere må nå finne en samarbeidsmodell der alle utbyggere behandles likt og i tråd med de langsiktige strategier som er lagt for den helhetlige utviklingen. I så måte er det positivt at kommunen inviterer til debatt om den nye sentrumsplanen. Spørsmålet er hvor omfattende grep politikerne er villige til å ta i sakens anledning.