Vi har mye å takke haldenserne for. Det er jo deres fortjeneste at Norge er Norge og ikke Sverige. De skjøt nemlig den svenske kongen, Karl den tolvte, i det han skulle ta landet vårt og gjøre det gult og blått. Det vil si, på den tiden vi snakker om var ikke Norge egentlig vårt, men Danmark sitt, og det å ta land fra Danmark-Norge var en gammel og populær kongelig sport i Sverige. Og når svenskene er gode i noe, ja så ønsker nordmennene å være bedre. Sånn har det alltid vært og sånn var det vel også denne gangen; erobrerkongen måtte bare beseires.
Loddet falt på haldenserne en kald vinterdag mot slutten av 1718. Fredriksten festning tronet, da som nå, på toppen av byfjellet med festningsterrenget bølgende som en kappe nedover fjellsidene. Etter svenskenes mislykkede angrep to år tidligere, hadde kongen med sine menn denne gangen valgt å angripe mot festningens nord-østre flanke. De hadde med hell stormet Gyldenløwe Fort og var på det kritiske tidspunktet i gang med neste fase av framrykkingen. Et stykke fra toppen, rundt ti steinkast nedenfor Kathrine Moholts Plass - der østfoldingene nesten 300 år senere skulle komme til å bedrive allsang helt på grensen - der gravde karolinerne seg fram gjennom det halvfrosne festningslandskapet. Spadetak etter spadetak ble hamret ned i bakken og sakte, men sikkert sikk-sakket soldatene seg fram gjennom sine smale løpegraver mot kommandanthaven og siste skanse.
Denne vinterkvelden var kong Karl i egen eneveldige person ute blant de 400 soldatene sine for å inspisere framrykkingen. Kongen var vant til å være i skuddlinjen, og han følte seg etter sigende ikke spesielt urolig da han posisjonerte seg nede i en av løpegravene. Nordmennene hadde fortsatt å skyte drueklaser i bly fra kanonene på Overberget selv etter at det ble mørkt, og flere av karolinerne var blitt truffet i løpet av kvelden. Kongen dro seg likevel stadig opp av den iskalde løpegraven og hvilte sine fornemme underarmer på kanten, så han kunne følge med på beskytningen. I etterpåklokskapens lys er det lett å konstatere at Karl den tolvte burde ha holdt hodet betydelig lavere så lenge han hadde med haldensere å gjøre. Det var nemlig mens han sto slik at den historiske kanonsalven smalt, og en av kulene i haglladningen fant det for godt å gjennombore hans kongelige filthatt. Monarkens venstre tinning brast med en dump lyd. Kula smadret skallebenet og boret seg videre inn i hjernen, skjøv det ene øyeeplet ut av kraniet og lagde deretter et blodig utgangssår foran kongens høyre øre. Klokka viste nesten halv ti på kvelden den 11. desember, norsk kalendertid, da Karl den tolvte plutselig sank sammen uten en lyd og var død som en sild. Brått og temmelig uventet sto Sverige uten regent, og slaget om Norges grensefestning i sør var tapt igjen.
Å prikke inn kongens tinning på mer enn 600 meters hold i bekmørket, må sies å være bælgøtt gjort av haldenserne. Derfor har mange 
valgt å tro på de gamle konspirasjonsteoriene som hevder at den 36 år gamle kongen stupte for en svensk muskettkule avfyrt av en soldat som hadde sin lojalitet hos andre medlemmer av den kongelige familien. Det var nemlig prinsesse Ulrika Eleonora som overtok tronen etter sin storebror, før hun et år senere utnevnte sin mann, hertug Frederik av Hessen, til Frederik I, konge av Svea, Göte og Wende. Det er definitivt mer schwung over en slik versjon av historien om den udødelige kongens død. Men etter de siste undersøkelsene av gravrester, røntgenbilder og fotografier av krigerkongens jordiske levninger, har historikerne lagt konspiratoriske mordteorier på hylla. De er nå temmelig sikre på at regenten falt for en fiendtlig, altså norsk, kule. I hvert fal inntil videre.
Selvsagt passer svenskene på å understreke at det kun var flaks og tilfeldigheter som gjorde at vi traff målet. Greit nok, men mål er mål og treff er treff. Gode nordmenn vet dessuten at det viktigste ikke er å vinne, men å slå svenskene. Denne vinterkvelden i 1718 gjorde haldenserne begge deler samtidig. Er det rart vi prater om det fortsatt? Og om vi skulle ha glemt å si det, så: takk ska dor ha, guttær!
Kilder:
R. Eriksen, 1976: Fredriksten Festnings historie, Carl XIIs død
P. Englund, 1991: Förflutenhetens landskap – historiska essäer
