En gang i tiden hadde alle Østfoldregioner med respekt for seg selv sitt eget bryggeri. Hvert bryggeri var konge over sitt territorium, og nærmest hver eneste byborger knyttet sin identitet til det ølet han drakk. Selv avholdsfolk som ikke rørte alkohol, så det som riktig å drikke vørterøl fra byens egne fat. Mellom byene raste diskusjonen om hvilket bryggeri som kunne trylle fram det beste brygget, og de gangene man lot seg skjenke på nabobyens tår, rev det smertefullt i folks patriotiske hjerterøtter. Øl var kultur, og bryggeriene var sentrale identitetsbærere for oss alle.
I den første bryggeritiden, på 1800-tallet, ble ølet fraktet gjennom bygatene på knirkende ølvogner trukket av store, tunge bryggerihester med sommerstråhatt på hodet. Lukten av ferske hestepærer, og våte søleskvetter fra de grove hjulene, fikk fornemme bydamer til å klemme seg inntil husveggen når vognene rullet forbi. Ungene derimot, jublet henrykt, og sprang skrålende etter ølekvipasjene som var fulle av klirrende flasker i åpne trekasser. Etter hvert ble virksomheten industrialisert og modernisert, og snart var ølbryggingen blitt en naturlig del av Østfolds gryende industrieventyr.
Selv om fylkets bryggerier var harde konkurrenter seg i mellom, hadde de også en felles fiende. Hovedstadens mange, store bryggerier hadde opprinnelig rådet grunnen i Østfold, men etter etableringen av de lokale bryggeriene var de blitt skjøvet til side. Nå jaget de rundt byttet som sultne ulver med glefsende gap. De ville selge sitt eget brygg til de tørstende sør for Kristiania, og de jaktet både alene og i flokk. Men Østfoldingene sto i mot de leskende fristelsene fra storbyen, og forble lojale mot sine egne bryggerier. Lojalitetsvalget ble imidlertid ikke overlatt til øldrikkerne alene. De ledende forretningsdrivende i fylket tok ansvar for å fremme de lokale bryggerienes sak. De holdt flammende appeller om å støtte lokal industri og de gikk inn i bryggeriene med både kapital og egen kompetanse. I Halden kom forretningsmennene Stang og Wiel på banen, i Sarpsborg ingeniør Oscar Pedersen, i Moss stilte grosserer Thiis opp, og i Fredrikstad støttet de største trelasthandlerne bryggeriet. Carl Winter i Sarpsborg og Hans Petter Brynildsen i Fredrikstad etablerte sågar sine egne mineralvannfabrikker før århundreskiftet, og i Mysen og Askim kom man snart etter. Brynildsen sto fram som den reneste misjonæren for seltersens fortreffelighet i selskapslivet, og markedsføringen av de nye varene tok stadig nye former. Det stoppet heller ikke med innenbys virksomhet og salg av den populære drikken. Trelastgrosserer Anthon B. Nilsen klarte gjennom sine forretningsforbindelser i utlandet å åpne for eksport av Fredrikstadøl til Afrika. Under det eksotiske merkenavnet Giraffe Beer ble byens egen drikk markedsført til tørstende på den andre siden av kloden.
Ulvene i hovedstaden måtte altså trekke seg slukøret tilbake da østfoldingene slo ring om bryggeriene sine, men historiens siste kapitler var ikke skrevet med det. På nittenåttitallet var kartellenes tid forbi og ølkrigen nådde nye høyder. Samtidig kom de store bryggeriene smygende tilbake med siklende kjeft og blank pels. På dette tidspunktet hadde østfoldingene nådd et punkt i sin lange, gylne industrihistorie der gullmalingen var skallet av på en rekke fabrikker, og næringssamholdet i byene nok ikke var helt som før. Den gamle gründertiden var for lengst over, og det frie forbrukervalget var kanskje blitt viktigere for østfoldingene enn lojaliteten til lokale arbeidsplasser. Selveste tidsånden jobbet mot de lokale bryggeriene, og da måtte det vel gå som det gikk. Ølbryggerne slo sine siste pjalter sammen, og deretter inviterte de ulvene inn i varmen. Vi mistet vår lokale ølkrig og kanskje en bit av vår gamle identitet. Men øl og brus drikker vi heldigvis fortsatt med stor glede, og patriotiske er vi den dag i dag, om enn på en litt annen måte.
Kilder:
Eli Moen (2004): Gründertid i Østfold, Framveksten av en industriregion 1860-1920.
Åsmund Svendsen (2004): Østfolds historie, bind 4
