”Verden er en bok, og den som ikke reiser leser bare én side.”
Det er det Deichmanske Bibliotek i Oslo som lokker besøkende med disse ordene. De inviterer til arrangement om reiselitteratur, om å reise og om å fortelle om reiser. Bibliotekarene har erkjent at det finnes en urgammel kobling mellom det å reise og det å fortelle. En sammenheng mellom et steds fortellinger og et steds egenart, en lokal identitet vevd av tusen historier. Erkjennelsen har begynt å synke inn også hos reiselivsnæringen. Gode historier selger reiser. Fortellinger kan løfte fram steders og produkters særpreg og skille dem fra konkurrentenes tilbud. Historiefortelling er blitt en het trend i næringslivet. Er det nok en forbigående og lettbeint mote som bølger over oss? Eller besitter fortellingene en kraft som kan berøre oss så dypt, at den som behersker historiefortellingens kunst kan forandre verden?
Mange nordmenn kjenner det Deichmanske bibliotek av omtale, men de som oppsøker det personlig, får seg gjerne en overraskelse ved første møte. Biblioteket ligger på Hammersborg, et lite høydedrag i Oslo sentrum. Det bærer tydelige trekk fra de klassiske templene i Hellas, men i motsetning til helligdommene på Akropolishøyden, har Deichman et heller nøkternt utsyn til verden rundt seg. Når vi har peset oss oppover Akerveien med armene fulle av ferdigleste bøker, og rundet hjørnet ved Trefoldighetskirken, dukker biblioteket plutselig opp i synsfeltet. I et slikt perspektiv virker søylekolossene på toppen av Akerryggen fremmedartede og vulgære. De presser seg visuelt på oss der vi kommer hastende med hodet pakket inn i norsk ull og aner fred og ingen fare. Bibliotekets kontekst er totalt forvirrende; et gresk bibliotektempel inneklemt mellom en av hovedstadens verste trafikkmaskiner, fem kirker og en haug med gamle arbeiderboliger. Hvem i all verden skapte denne kollisjonen av bygninger, terreng og gater?[1] Vi er ikke forberedt på å møte gammelgreske impulser støpt i betong her, vi vil bare levere bøkene våre. Vi vil hente noen nye fortellinger som kan løfte sjelen og ta oss til fjerne himmelstrøk, tilbake til stedene vi besøkte da vi var barn, til stranden der vi nøt de varme hvetebrødsdagene, til landet vi aldri fikk se fordi reisen ble for dyr, eller til stedene vi tror vi skal reise til snart, …en dag, ….. kanskje….. Bibliotekets nyklassiske søylegang, som siden 1933 har stått og brisket seg overfor Schandorffs gate og Krist kirkegård, var egentlig starten på et byggetrinn som ikke ble noe av[2]. En påbegynt historie som aldri ble fortalt ferdig. Et arkitektonisk ”det var en gang” uten fortsettelse, uten slutt, uten forklaring. Søylene på Hammersborg ble et urbant narrespill. Ingen liker å bli snytt for slutten på en god historie.
Da jeg var barn, fortalte faren min historier for meg på sengekanten hver kveld. Han leste fra bøker, eller han fortalte til han ikke orket mer og ville ned til voksenlivet i stua, hans og mammas kveldsverden uten barn, fylt av radiolyder og sigarlukt. Da han slukket lyset og satte døra på gløtt, trykket jeg på den gamle kassettspilleren min for å lytte videre i mørket. Pappas stemme, gjengitt med enkel sektsitallsteknologi i en billig opptaker, ga meg slutten på historien han hadde avbrutt. De kveldene jeg ble liggende søvnløs i den oransje frottépysjamasen min, kunne jeg finne fram historiene han hadde lest inn på kassett, og lytte til øynene falt igjen av seg selv. Trygghet var pappas fortellinger på boks.
Mennesker har alltid fortalt hverandre historier. Det ligger i vår natur. I dobbel forstand. Kulturlandskapet mellom Sarpsborg og Fredrikstad er fullt av eldgamle fortellinger som vitner om hvem som bodde her for flere tusen år siden, hva de trodde på, hvordan de gravla sine døde og hvordan de overlevde. På åsryggene som reiser seg over de fete moreneslettene, troner mektige gravrøyser. Langs den gamle hulveien som blir nesten usynlig når sommergresset vokser seg høyt, står nakne bautasteiner og mystiske steinringer. Landskapets sterkeste vitnesbyrd er likevel helleristningene. Utover hele det frodige, grønne slettelandet ligger små, gylne bergflater med inngraverte hilsninger fra ukjente forfedre. Helleristningene er våre aller eldste nedtegnede historier, hugget inn i berget tusen år før de første runene utviklet seg og nesten to tusen år før skriftspråket vårt så dagens lys[3]. Fortellingene som gjemmer seg i dette gamle kulturlandskapet, er avtrykk etter en kultur som har dødd ut. Helleristningene er skygger etter historier som er glemt. De som oppsøker helleristningene, skjønner likevel helt intuitivt at de har med livets store fortellinger å gjøre. Masterfortellingene som problematiserer det å være menneske, som formulerer de spørsmålene vi mennesker har stilt hverandre, og oss selv, fra vi var i stand til å sette verb sammen med substantiver[4]. Hvor kommer vi fra? Er vi del av noe større enn oss selv? Hva gjør oss til oss og ingen andre? Bronsealdermenneskene definerte seg selv gjennom fortellingene sine, og de gjorde seg udødelige ved å risse dem inn i landskapets steintavler. Dagens mennesker fortsetter å gjøre det samme, på papir, på film og på boks.
I dag er helleristningene blitt råvarer i opplevelser for mennesker som vil undersøke livets gamle mysterier og forstå sin egen opprinnelse. Fortellingene er blitt helt sentrale verktøy i reiseprodusentenes utstyrskasser. De som reiser gjenskaper fortellingene, og blir selv en del av dem. De velger reise ut fra hvilken fortelling de ønsker å delta i og identifisere seg med.
Ultima Thule. På en iskald øy under Nordpolen, omtrent der naturen tar over og det ikke lenger er mulig for mennesker å leve, er det etablert et moderne, lite bysamfunn. Longyearbyen ligger ved begynnelsen av en endeløs, kupert tundra, et arktisk ørkenlandskap befolket av polare pattedyr og millioner av fugler. Den lille byen er en oase av liv og røre, ulike språk og hudfarger, hensatte snøscootervrak, stappfulle restauranter, fargerike trehus, sotete gruvebus, turister, studenter og gjøende polarhunder. Svalbard er definitivt ikke som andre steder. Her oppe finnes et reiselivsselskap som helt og holdent har tuftet sine produkter og tjenester på historiefortelling. Fangsthyttehotellet Basecamp Spitsbergen utgjør navet i opplevelseskonseptet, og ulike villmarkscamper danner eikene i hjulet.[5] Da jeg på slutten av nittitallet ledet prosessen med å utvikle og etablere dette selskapet, valgte vi universalhistorien[6] om menneskets kamp mot naturen som vår ledestjerne. De underordnede grunnfortellingene og enkelthistoriene[7] vi brukte, handlet om de barske polarheltene og de uredde fangstmennene, menn som har vært forbilder for flere generasjoner av mennesker over store deler av verden. Å velge så sterke fortellinger måtte nødvendigvis få konsekvenser for produktet vi skulle skape. Når en person kjøper seg plass i fortellingen om mennesket mot maktene, kunne vi ikke la han ligge på et ordinært hotellrom og se på tv om kvelden. Vi ville ikke plassere han ved et småbord i en striglet frokostsal, og se på at han nikket forsiktig til menneskene på nabobordet. Og vi ønsket ikke å la han tilbringe hele dager med guider som snakker om de samme tingene som naboene hjemme. Da lever han jo ikke ut fortellingen! Og arrangøren holder ikke hva han lover som historieforteller. Samtidig er det slik at folk nødig vil utsettes for reell fare eller ha det for ukomfortabelt. Basecamp Spitsbergen tok dette på alvor. Hotellrommene på gamle Svalbard Kro og Motell ble bygd om og gitt en illusjon av å være fangsthytter, men med hvert sitt pene bad og verdens beste madrasser i sengene. Hotellgjestene ble plassert rundt et digert langbord til frokost, slik at de måtte se hverandre i øynene og snakke med hverandre. Villmarksguidene som ble ansatt, ble ikke valgt ut fra hvor flinke de var til å reparere en primus, men om de hadde en spesiell livshistorie å fortelle. Gjestene fikk kjøre sine egne hundespann, og de fikk klær og praktiske oppgaver som ga dem følelsen av å tre inn i et annet menneskes liv. De ble en slags fangstmenn med søle på støvlene. De ble sine egne versjoner av de gamle polarheltene. De ble rett og slett en del av den fortellingen de hadde valgt seg og betalt for. Universalfortellingen ga rom for det kollektive samholdet i gruppa – vi er alle mennesker som står samlet i kampen mot naturkreftene – og for utviklingen av de individuelle fortellingene. Å plassere hotellet i en slags materialisert intertekstualitet, der de gamle, kjente fortellingene ble viderefortalt gjennom hotellets interiør og tilhørende opplevelser, ga selskapet en helt ny virkelighet. Prisene kunne tredobles og likevel var gjestene mye mer fornøyd enn tidligere.
Livet er en bok, og den som ikke går inn i fortellingen, dør på side to.
Vi går ut av det Deichmanske bibliotek gjennom en smal sidedør. Den greske søylegangen kiler fortsatt irriterende i bakhodet. I sekken ligger en bok om de klassiske gudehistoriene og en annen om Akropolis, oldtidens hellige klippe og gudenes hjem. I dag står bare ruinene igjen etter det storslåtte tempelet Parthenon. Men fortellingene derfra lever i beste velgående. Vi rusler nedover mot Karl Johans gate, gjennom slapset som har dannet et eget landskap av små snøhauger, sølepytter, fotavtrykk og sykkelspor på fortauet. Det snør, men vi nynner på en gammel sommerlåt av De Lillos.
Lille Oslo er en egen planet
Alle gatene er forskjellige land
Hvert strøk en verdensdel
Og vi suser av gårde, alle mann
Historikeren Susan Barr har sagt at det er to hendelser fra det tjuende århundre som rager over alle andre hendelser i dette svært begivenhetsrike hundreåret[8]. To fortellinger forandret menneskene for alltid. Den første av dem oppsto i desember 1911, da Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen, klodens absolutte utpost. Den andre fortellingen ble servert til en måpende verden i juli 1969 av en gjeng amerikanske astronauter. Stillhetens hav var erobret, menneskeheten kjente ikke lenger noen grenser. I slutten av september 2009 tok månesonden Lunar Reconnaissanse Orbiter detaljerte fotografier av stedet der romfartøyet Eagle hadde landet 40 år tidligere. På bildet kan man se at Neil Armstrongs fotspor fortsatt står preget i månelandskapet.
Vi snur oss og ser at fotsporene våre er i ferd med å snø igjen. Oslo er en egen planet og månen er en reisedrøm for framtidas turister.
Framtidsforskeren Rolf Jensen på Institutt for fremtidsforskning i København, har i boka ”The dream society” fra 1999 beskrevet hvor viktig fortellingen vil bli i framtida. I det såkalte drømmesamfunnet, sier Jensen, blir det bruk for mange historikere som kan gå på oppdagelse i verdenshistorien og vende tilbake til bedriftene med materiale, – råvarer – , til historier om produkter og serviceytelser. Historiefortelling blir en viktig del av strategien og den som forteller den beste historien – og gjør det best – vinner.[9] I den virkelige verden kan konkurransen om å fortelle de beste historiene bety forskjellen på liv og død. Palestineren Edward Said, en av vår tids mest markante intellektuelle, skriver i sin grensesprengende bok ”Orientalismen” fra 1978, at i kampen mellom palestinere og israelere, taper palestinerne fordi israelerne har de beste historiene.[10] Det er kraft i bibelens gamle fortellinger. Ikke minst når de blandes med kald politikk og nye drapsvåpen.
For rundt 4000 år siden ble Indusdalen i dagens Pakistan, oppsøkt av en indoeuropeisk folkegruppe som senere skulle bli kalt ”ariere”. Arierne var krigerske og snakket en tidlig form for sanskrit. De dyrket naturforeteelser som himmelfenomener, elver og fjell, og de hadde mange guder. Etter hvert adopterte arierne også noen av gudene til Indusfolket og blandet seg gradvis med dem. En ny kultur oppsto. Nesten 6000 år senere, i 1808, utga den tyske forfatteren, kritikeren og filosofen Friedrich Von Schlegel (1772-1829) verket ”Über die Sprache und Weisheit der Indier” (”Om indernes språk og visdom”). Von Schlegel ble med dette en pionér i komparativ indo-europeisk lingvistikk og komparativ filologi.[11] Arbeidet til språkforskeren Sir William Jones[12] (1746-1794), som hadde påpekt likhetene mellom sanskrit, gresk, latin og persisk, inspirerte Schlegel til å hevde at India var den vestlige kulturs krybbe. Han så paralleller mellom språk og rase, og begynte å snakke om ”ariere” (det ærbare folk) som hadde flyttet seg fra nord-India til Europa. Da nasjonalsosialismen utviklet seg i mellomkrigstidens Tyskland, var Schlegels tankekonstruksjon om det indisk-ariske opphavet en gave til de nye politiske agitatorene. De tok Schlegels idéer opp i seg og plasserte den ariske rase, særlig germanerne, som en herrerase øverst i sitt rasehierarki. Nazistenes konstruerte historie om arierne kontra jødene, skulle bli en av verdenshistoriens mest dødelige fortellinger.
Hinduismen har sin opprinnelse i den kulturen som oppsto da arierne og Indusfolket møttes for 4 000 år siden. Nå mener arkeologene, at trekk i vår eldste historie her i Skandinavia er helt parallelle med elementer i ariernes religion og kultur. Den rådende teorien i dag er, at så tidlig som for 3700 år siden hadde menneskene en felles indo-europeisk gudeverden, med solgud, krigsguder, tvillingguder og religiøse ritualer med mange felles trekk. Denne kosmologiske verdenen strakte seg fra Nord-India i sørøst, via Midtøsten og den klassiske verden rundet Middelhavet, helt opp til oss i Skandinavia, og den varte helt til innføringen av kristendommen i vikingtiden.[13] Det er nettopp fortellingene fra Indusdalen som fortsatt kan leses i helleristningene på Østfolds granitt. De har reist med mennesker som har flyttet på seg, og på veien har satt de satt sitt preg på de gammeltestamentlige fortellingene fra Midtøsten, de greske gudehistoriene fra Akropolis og de romerske mytene fra den evige stad. Underveis har de latt seg farge av lokale fortellinger, og på den måten har nytt og gammelt, fremmed og kjent, smeltet sammen til nye historier og ny kunnskap. Når reiselivsaktørene i dag posisjonerer seg ved hjelp av historiefortelling, sitter de på en sjeldent sterk kraft, en urkraft som bør forvaltes med kunnskap og ydmykhet.
Det snør fortsatt. Nede på Karl Johans gate går vi plutselig forbi et reisebyrå med fristende plakater i vinduene. Pulsen slår hardere. Athen. Akropolis. Vi ser på hverandre og går inn.
Livet er en reise og fortellingene våre er guide.
Litteraturliste
Abbott, Porter (2008): The Cambridge Introduction to Narrative. Second Edition. Cambridge: Cambridge University Press.
Barr, Susan (2005): Roald Amundsen, tidenes polarfarer. Oslo: Stenersens Forlag.
Boyle, Andrew og Pedersen, Ann-Jorid (2008): Solskip og stjerneguder, en rundreise i Østfolds bronsealder. Fredrikstad: Opphav Forlag.
Brochman, Odd (1971): Hus i Oslo. Oslo: Cappelen Forlag.
Ellingsen, Kristen Albert og Tom Rosendahl (2001): Markedsføring for reiselivet. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag, side 193
Jensen, Rolf (1999): Dream Society. København: Jyllandspostens Forlag.
Clarke, JJ (1997): Oriental Enlightenment, the Encounter Between Asian and Western Thought.
Master, Alfred (1946): The Influence of Sir William Jones upon Sanskrit Studies. Bulletin of the School of Oriental and African Studie., London: University of London, Vol. 11, No. 4, side 798-806
NOU (1995:9) ”Identitet og dialog”. I: Den levende fortellingen, kapittel 9.6.
Thorbjørnsrud, B (2001) “Innledende essay”. I: E.W: Said: Orientalismen. Oslo: De Norske Bokklubbene.
Wikipedia, Hammersborg.
Hei, Ann-Jorid. Jeg er på besøk i bloggen din for å bli inspirert. Det blir jeg! Veldig interessant tekst – og (selvfølgelig, det har jeg sett før) veldig godt skrevet.