Nebraskiven
Den gåtefulle forandringen
I det frodige kulturlandskapet langs kysten av Østfold har menneskene som levde her for nærmere 3000 år siden etterlatt sine fortellinger til oss. Det sier seg selv at helleristningene har engasjert historieinteresserte mennesker til alle tider; ingen andre skriftlige kilder i Norden er så gamle[1]. Hele tusen år før de aller første runene utviklet seg, og nesten to tusen år før vårt første skriftspråk så dagens lys, ble fortidens historier og virkelighetsbeskrivelser meislet inn i fjellet. Hadde vi bare forstått hva helleristerne prøvde å fortelle oss! De merkelige symbolene og figurene som dekker bergflatene hadde åpenbart en klar betydning for de innvidde, men for mennesker i moderne tid har bronsealderristningene framstått som en ugjennomtrengelig gåte. Mens steinalderfolket hogde livlige, men enkle jaktscener på sine bergflater, ser ristningene fra bronsealderen ut til å ha hatt et annet budskap og en dypere mening. Skip og menneskeskikkelser i ulike situasjoner og gåtefulle symboler og tegn peker mot en mye mer avansert kultur enn den vi kjenner fra steinalderen. Noe grensesprengende hadde åpenbart skjedd i overgangen mellom to historiske epoker, men hva? Bergflatene som ble dekorert i bronsealderen har framstått som ukodede Rosettasteiner[2] fulle av ubegripelige hieroglyfer, uten en parallell oversettelse til forståelig språk. Men det var før Nebraskiven ble gravd fram, og før Kaul fant en metode for å dekode bronsealderens fantastiske bildespråk.
Et vellykket røvertokt
Etter Berlinmurens fall i 1989 utstyrte svartebørshandlere i vesten en rekke arbeidsløse østtyskere med metalldetektorer og sendte dem ut på ulovlig jakt etter arkeologiske skatter som kunne omsettes på verdensmarkedet. En vakker dag i 1999 vandrer tre slike skattejegere rundt i den store, dype Mittelbergwald utenfor byen Nebra i det gamle Øst-Tyskland. I en lysning i skogen piper plutselig metallsøkerne intenst, og de tre mennene børster løv og mose til side og begynner å grave. Et lite stykke ned i den fuktige skogbunnen avdekker gravrøverne et steinkammer som har ligget urørt i tusenvis av år, og fram fra kammeret løfter de noen irrede sverd og en rikt dekorert metallskive på størrelse med en middels stor pizza. Røverne forstår umiddelbart at de har gjort et varp som kan sikre dem gode inntekter fra deres kriminelle oppdragsgiver. Det de slett ikke forstår, er at de nettopp har gjort et av århundrets mest sensasjonelle, arkeologiske funn. Den store metallskiven de frakter med seg ut av skogen skal snart få store konsekvenser for både svartebørshandlerne og for hele vårt syn på den europeiske sivilisasjons utvikling.
En far, en sønn og en hellig alterring
Rundt 25 år før skattejegernes fantastiske funn ved Nebra, bestemte en norsk arkeolog ved navn Øystein Koch Johansen seg for å ta opp arven etter sin far, rørleggeren og amatørarkeologen Erling Johansen. De siste tretti årene hadde Erling Johansen avdekket en rekke helleristningsfelt i Østfold, og allerede på sekstitallet hadde han formulert noen teorier som de etablerte arkeologene ikke helt ville ta innover seg. Både far og sønn Johansen undret seg over at figurene på våre bergflater lignet på helleristninger andre steder i verden, men forbindelsen var vanskelig å forklare. Helleristningene ble laget rundt 1500 år før våre forfedre kunne bygge skip som bar over lengre strekninger. Erling Johansen hadde også påpekt at mange av helleristningsmotivene minnet om symbolikken i den greske mytologien. ”Bare den religiøse kunsten er så monoton og likeartet over store deler av verden”, hadde Johansen hevdet. ”Det må bety at helleristningene må ha hatt en religiøs funksjon.” Det var amatørarkeologen og etter hvert statsstipendiatens sønn, Øystein Koch Johansen, som på midten av syttitallet skulle sette det første vitenskapelige utropstegnet etter sin fars noe famlende teorier. Under en utgravning av bakken foran helleristningene på Hornes i Skjeberg, avdekket han til sin egen overraskelse en slags steinlagt alterring foran bergveggen. En lav innhengning av stein omkranset et område som bar tydelige spor etter ofringer og ritualutøvelser. De 22 helleristningsskipene på Hornesberget kunne ikke lenger tolkes som en ren beskrivelse av fortidens framkomstmidler. Skipene hadde åpenbart en dypere og bakenforliggende mening. Men hvilken? Hvorfor seilte alle skutene i samme retning, fra høyre mot venstre, rett mot den vestlige horisonten, der stjernene går ned? Var de på vei til et felles reisemål? Det var disse spørsmålene Kauls rakekniver overraskende nok skulle komme til å gi svar på nesten tre tiår senere.
En skatt i gale hender
I 2001, mens Kaul nærmer seg et gjennombrudd i forskningen på rakeknivene, får den tyske sjefsarkeologen Harald Meller besøk på sitt kontor i Halle Museum i Sachsen-Anhalt like ved Mittelbergskogen. En ivrig kollega dukker opp med et knippe polaroidbilder som viser noen svært gamle arkeologiske gjenstander av bronse. I følge kollegaen skal gjenstandene etter sigende sirkulere til skyhøye priser på svartebørsmarkedet i Sveits. En tretti centimeter stor rund bronseskive med gulldekorasjoner som ser ut til å forestille et slags himmelkart, vekker umiddelbart Mellers oppmerksomhet. Det han ser gir han frysninger på ryggen. ”Dersom denne underlige skiven virkelig er fra bronsealderen”, tenker han, ”kan den være like gammel som, eller til og med eldre enn, verdens eldste kjente avbildning av himmelhvelvingen. Og om den mot formodning også skulle være tilvirket i det mørke, usiviliserte mellom-Eruopa, og ikke i den klassiske verden, så må forskerne revurdere hele sitt syn på den europeiske sivilisasjons opprinnelse og utvikling”. Meller forstår at gjenstanden på polaroidbildene kan være av uvurderlig betydning. Det er bakgrunnen for at han nå tar en svært vågal beslutning. Han vil lure til seg skiven.
Kuppet
Prisen som blir forlangt for gjenstandene er svimlende og ikke til å tenke på for et offentlig museum. Risikoen for at skiven kan være en forfalskning er dessuten høy. Den anonyme arkeologen fra det gamle Øst-Tyskland er likevel fast bestemt på å få tak i funnet, koste hva det koste vil. I ett år samarbeider Harald Meller med det sveitsiske politiet for å lure svartebørshaiene i en felle, en felle der åtet er Meller selv. Hilton Hotell i Basel blir valgt som arena for å gjennomføre den intrikate planen, og hit blir skurkene invitert til et fingert salgsmøte. Så er dagen der. Når Harald Meller med bankende hjerte går inn i resepsjonsområdet og håndhilser på den ukjente blonde kvinnen som venter på han, er han under konstant oppsyn av bevæpnet politi som overvåker hele hotellet. Stemningen er spent til bristepunktet i det Meller og kvinnen entrer restauranten i underetasjen. Den tynne, gråhårede mannen som venter på dem ved bordet har til Mellers lettelse virkelig med seg sverdene og bronseskiven fra Mittelbergskogen. I samme nervepirrende øyeblikk som mannen plasserer gjenstandene på den hvite linduken, rykker politiet fram og legger skurkene i jern. Arkeolog Harald Meller kan puste lettet ut, himmelskiven er hans. Nå gjenstår bare de vitenskapelige undersøkelsene for å fastslå om den virkelig er ekt eller om det hele skal vise seg å være et pinlig blindspor.
En skjult skapelsesberetning
Få måneder etter arrestasjonene i Basel mottar Flemming Kaul en henvendelse til sitt kontor i København. Ryktene om det mystiske funnet har spredd seg raskt i det arkeologiske miljøet rundt om i Europa, og de har nådd også Kaul i København. Historien om funnet, og Mellers teori om skivens betydning, er imidlertid så fantastisk at mange forskere har vanskelig for å tro på det hele. Enten er skiven betydelig yngre enn Meller påstår eller den er et falsum, hevder skeptikerne. Hvis ikke må dekorasjonene forestille noe annet enn en avbildning av himmelen. Men snart fastslås det at skiven er ekte, stjernekonstellasjonen Pleiadene[3] blir gjenkjent i dekorasjonen, og funnet dateres til svimlende 1600 år før
Solguden Ra i sitt himmelskip
Kristus. Himmelskiven fra Nebra er altså 200 år eldre enn verdens eldste kjente himmelbilde, tilvirket i oldtidens Egypt. Kunne den virkelig ha blitt laget i et underutviklet bronsealder-Europa og ikke i den klassiske verden? Hva med de tre gylne buene på overflaten? Skulle de forestille skip? Og hva i all verden hadde i så fall skip med himmelrommet å gjøre? Kaul sier ja til å se nærmere på funnet, og snart er han sikker i sin sak. Nebraskiven viser seg å være som en overskrift til den fortellingen han selv er i ferd med å sette sammen av mønsteret på 419 små rakekniver. Fortellingen som framstilles bitevis og delt på de nordiske barbersakene gjenspeiler historien som er preget i gull på Nebraskiven, og omvendt. To av buene på skiven viser seg å være angivelser av solas bane over himmelen, der vinkelen på de buede linjene utgjør 82 grader. Det er nemlig slik, konstaterer forskerne, at sett fra Mittelberg, beveger sola seg i en 82 graders bane over himmelen mellom midtsommer og midtvinter. Kaul kan raskt konstatere at den tredje buen er et skip som reiser over himmelhvelvingen. Det er et solskip, maken til det vi finner på de nordiske rakeknivene og i bergkunsten, og ikke minst maken til de solskipene vi gjenfinner i indisk, sumerisk, babylonsk, egyptisk og gresk oldtidsmytologi. Den tapte fortellingen som Kaul har maktet å lime sammen igjen av utallige skår og biter, har vist seg å være en urgammel skapelsesberetning, en beskrivelse av våre tidlige forfedres verdensanskuelse, der sola var opphavet til alt liv. En verdensomspennende, religiøs fortelling har altså nådd helt til Skandinavia, i en periode da jordkloden var uendelig stor.
Kauls solhjul, fortellingen fra rakeknivene
”Dagen begynner ved soloppgang når fisken løfter sola over fra nattskipet til dagskipet. Dagskipet seiler fra venstre mot høyre, det er trukket over himmelen av solhesten. Ved solnedgang er det slangen som løfter sola over i nattskipet og trekker det ned i underverdenen. Nattskipet seiler fra høyre mot venstre”.[4]
Kauls fortelling om solas gang viser også at det må ha eksistert en forbindelse mellom mennesker over store deler av jordkloden på et svært tidlig tidspunkt i utviklingen av vår sivilisasjon. Vi har altså ikke bare byttet skinn og rav mot kobber og tinn med våre naboer, vi har også utvekslet ideer og tanker, ritualer og trosbekjennelser, kunstneriske uttrykk og esoterisk kunnskap. Vi må dessuten ha forstått verdien av å reise på et langt tidligere tidspunkt enn forskerne har kunnet forestille seg fram til nå. De aller første mellomeuropeiske og nordiske sivilisasjonene som utviklet seg i bronsealderen må ha vært preget av en interesse for livets åndelige dimensjon, av ønsket om å uttrykke seg gjennom bilder og av viljen til å forstå himmellegemenes bevegelser som praktiske og sjelelige ledestjerner. Menneskenes fortellinger har forflyttet seg fra Indusdalen i dagens Pakistan, gjennom hele den klassiske verden rundt Middelhavet og helt opp til sivilisasjonens utkant i Skandinavia. Det er overraskende nok flere tusen år gamle hinduistiske guder, babylonske symboler og greske myter vi gjenfinner på våre norske helleristningsfjell. Historiebøkene har fram til nå beskrevet en helt annen virkelighet.
"Satanfiguren", helleristning fra Sarpsborg
Arkeologiens missing link
Arkeolog ved Universitetet i Oslo, førsteamanuensis Christopher Prescott, har uttalt at Nebraskiven utgjør en missing link i bronsealderarkeologien. Prescott hevder at den understøtter hypotesen om at menneskene så tidlig som for 3700 år siden hadde en felles indo-europeisk gudeverden som strakte seg fra India til Skandinavia og som varte helt til innføringen av kristendommen. Mange av fortellingene om de gamle gudene og de religiøse ritualene de knyttes til er nedskrevet i vedahymnene, verdens eldste skrifter.[5] Med den nye forståelsen av hvilken reise helleristningenes fortellinger har foretatt, har arkeologene med ett fått et vell av nye relevante kunnskapskilder å øse fra. Bronsealderforskningen har fått sitt gjennombrudd, og den har aldri vært mer spennende enn den er nå.
Nebraskivens hemmelighet
Funnet av Nebraskiven, og Kauls studier av rakeknivene, har vist at arven fra bronsealderen er mye rikere og mer sammensatt enn hva noen forsker forestilte seg ved inngangen til det nye årtusenet. Den komplekse nordiske bronsealderreligionen som nå har kommet til syne, har utviklet seg gjennom impulser og påvirkning fra kulturer langt borte. Nebraskivens hemmelighet ligger i at denne religionens sterkeste symboler ble samlet på ett rundt brett, en slags hellig bronsealderbibel, sirlig utformet og deretter ofret til gudene ved Nebra for 3600 år siden. I den mørke Mittelbergskogen så altså den europeiske sivilisasjon dagens lys, lenge før historikerne forestilte seg at det kunne ha skjedd.
Gjennombruddet
Rørleggeren fra Fredrikstad hadde hatt rett; der troen er sterk, kommer også behovet for å formidle den til uttrykk, det være seg gjennom helleristninger, kirkekunst eller gjennom mytiske gudefortellinger. Den nordiske bronsealderen nådde sitt kulturelle høydepunkt i de få hundreårene da helleristningene ble hogd. Da kunnskapen om hvordan man utvinner jern spredte seg blant folk flest, og klimaet i Norden ble kaldere, mistet bronsen etter hvert sin betydning. Dermed gikk også de hierarkiske og idédominerte høvdingdømmene til grunne. Med dem forsvant en av våre mest fargerike og fascinerende epoker ut av historien. Men helleristningene står heldigvis igjen. Nå kan de leses og forstås på et helt annet nivå enn tidligere.
Fotnoter:
[1] Nordens bronsealder varte fra ca 1700 f.Kr – ca 500 f.Kr. Jordbruksristningene ble trolig til i perioden mellom 900 f.Kr og 500 f.Kr. (Store Norske Leksikon).
[2] ”Rosetta-steinen, egyptisk innskriftstein fra Ptolemaios 5s tid (196 f.Kr.) med samme tekst på gresk og i to gammel-egyptiske skriftformer: hieroglyfisk og demotisk. Rosettasteinen ble den nøkkel som åpnet for kjennskapet til hele den gammel-egyptiske verden.” Store Norske Leksikon
[3] Pleiadene, eller Syvstjernen, er en stjernehop i stjernebildet Tyren, omtalt i flere oldtidskulturer
[4] Boyle og Pedersen, 208: ”Solskip og stjerneguder” etter: Kaul F, 2004 Bronzealderens religion
[5] ”Veda, betegnelse for de eldste kjente hellige skrifter i India. De representerer det eldste stadium av hinduisk religion.” Store Norske Leksikon
Kilder og bakgrunnslitteratur
Boyle og Pedersen, 2008: Solskip og Stjerneguder, en reise i Østfolds bronsealder
BBC radio: www.bbc.co.uk/science/horizon/2004/stardisctrans.shtml
Meller, H, 2004: “Der Geschmiedete Himmel. Die weite Welt im Herzen Europas vor 3600 Jahren”.
Kaul F, 2004: Bronzealderens Religion
Carlsen T, 1996: Strandhugg i Østfold med Erling Johansen: s 5-9
Illustrasjonene er hentet fra hhv boka Solskip og Stjerneguder og fra Wiki Commons.
Arkeologisk krim har jeg ikke lest så mye av før. Flott – og veldig interessant tekst.