”Ideer er ingens eiendom, de tilhører den som uttrykker dem best.” (Emilio Cecchi)
Jeg har en sønn på 18 år som elsker å se på tv-programmet ”Pimp my ride”. Poenget med det amerikanske showet er å ta en gammel holk, strippe den til felgen og så bygge den opp igjen med alt en bil kan klare å bære av stash og pynt og utstyr. Jeg fikk litt av den samme følelsen på første studiesamling på Bakkenteigen i høst. Vi skulle lære å skrive en forklarende prosjektbeskrivelse om boka vi ønsker å få utgitt, og deretter pitche den samme bokidéen muntlig for hverandre. Pitchingen skulle trenes på i gruppa først, så på neste samling presenteres for forlagene vi skal besøke, og deretter pitches på ramme alvor for det forlaget vi vil selge oss inn til. Øvelsen skulle vise seg å bli både smertefull og lærerik. Jeg startet ut med min gamle rustholk av en bokidé. I forkant av samlingen syntes jeg at jeg hadde vaska og pynta og fiksa ganske mye på den. Gjennom fine formuleringer og fiffige forklaringer hadde jeg skrudd sammen prosjektbeskrivelsen så godt jeg klarte, og inne i mitt hode var bildet av bilen, som jeg i overført betydning skulle selge, tydelig og klart. Trodde jeg. Så startet samlingens gruppearbeid, og Siri ba oss starte med å ta bort alt stash. Vekk med pynteord og runde formuleringer, bort med mulighetspreik og løse antakelser. Av med felger og revehaler, fancy setetrekk og hjemmemalte karosserideler. Kom til poenget! Hva skal du skrive for hvem og hvorfor og hvordan? Jeg var dessverre førstemann ut og fikk ikke en gang tid til å reflektere over problemstillingen. Jeg stotret meg gjennom oppgaven, mens jeg sakte forsto at bilen jeg presenterte, slett ikke var noe å skryte av når karosseri og ekstrautstyr var fjernet. Oppdagelsen var eitrende ergerlig og nesten litt vanskelig å svelge. Dette var allerede min tredje prosjektbeskrivelse, og etter samlingen reiste jeg rett hjem og skrev tre til før jeg kunne puste litt roligere. De siste tre versjonene skrev jeg over en periode på noen uker, for det å lage prosjektbeskrivelse og pitch krever, har jeg lært, refleksjon og prosessarbeid. Det kommer åpenbart ikke av seg selv, i hvert fall gjorde det ikke det for meg.
Lærepenge nr 1 var altså; du er ikke så skarp som du tror når du innbiller deg at du har smatret det endelige bokkonseptet ned på tastaturet på første forsøk. Lærepenge nr 2; en pitch blir ikke bedre enn prosjektbeskrivelsen som ligger i bunn for den, og en bok blir ikke bedre enn tankene som ligger til grunn for den.
Når bokidèen, eller kjerra di, er ribbet og fratatt all utvendig pynt og fiksfakseri, kan du teste dens virkelige verdi. Hvor langt kan den tenkes å gå med motoren som sitter i? Hvor fort vil den kunne kjøre? Hvem vil du selge bilen til? Hva skal i så fall til for å gjøre den attraktiv nok for å få den omsatt? Og hvor skal du finne de potensielle kundene dine? Først når du har svart på dette kan du begynne å pimpe den. Legge på karosseri, lakk, sidespeil, seter, kanskje spoilere og wunderbaum eller high tec stereo og innebygd pc, alt etter målgruppenes smak og behag.
Aldri hadde jeg trodd at det å skrive og gi ut en bok skulle ligne så mye på forretningsvirksomhet som det faktisk gjør. Produktutvikling, produksjon, målgruppetenkning, nettverksarbeid, markedsstrategier og distribusjonskanaler. Gud hjelpe meg, og jeg som i min naivitet hadde trodd jeg skulle nærme meg den høyverdige kunsten. Jeg befinner meg fortsatt på et sted der jeg ikke aner om noen vil ha bilen min, hvordan den kommer til å se ut når den er ferdig pimpa og om jeg noen gang får den ut på markedet. Den største fordelen min er at jeg i hvert fall er villig til å gå hele veien for å prøve å få det til.
Når konkurransen er beinhard i næringslivet vil man ofte spørre seg hvordan man kan tenke annerledes for å skille seg ut fra konkurrentene. Finnes det noen løsninger ingen har tenkt på før? Kan man finne en helt annen måte å nå gjennom muren på? Kan man selge bøker på finn.no? Kan man få et medlemsblad eller en avis til å gi ut en bok? Kan man invitere mennesker på facebook til å skrive boka sammen med en, og dermed sikre seg mange kunder i etterkant? Kan man lage en abonnementsordning og sende ut kapittel etter kapittel med garantier om personlig oppfølging og svar på spørsmål eller love sertifisering for å ha lest boka og tilegnet seg kunnskapen i den? Kanskje ikke, men det er vel lov å tørre å tenke i slike baner? Bare på den måten klarer man kanskje å se nye løsninger og ta eierskapet til en ny, smart idé. For idéer er ingens eiendom, de tilhører den som pitcher dem best.
