”Allerede som treåring hadde jeg en følelse av at jeg skulle bli forfatter” uttalte Ari Behn til Dagbladet 16. mai 2002. Jeg kom over sitatet i en forskningsrapport fra Telemarksforskning, der det blir brukt for å vise hvordan kunstnere bruker livshistorier som sosiale konstruksjoner. Med sin lille fortelling om å være født forfatter, bygger Ari Behn opp om en romantisk forfattermyte som jeg nok også har trodd litt på. Inntil nylig.
I løpet av dette første studieåret på skrivemasteren er selve grunnlaget for å tro på disse godt etablerte forfattermytene systematisk blitt slått i stykker og knust. På studiesamlingen i Oslo ble siste rest av mytisk byggeavfall båret bort og fjernet av forlagene vi besøkte. Jeg tror jeg har tatt poenget nå. Det er mulig noen er født til å bli forfattere, men det er i så fall langt fra nok, og er strengt tatt ikke så interessant. Forfatteryrket krever disiplinert og systematisk arbeid over tid, god lytteevne, samarbeidsvilje og evne til å være fleksibel, evne til å tenke klart og talent for å presentere det man tenker på en forståelig og salgbar måte. Det hjelper veldig å ha et kjent navn eller å ha opplevd noe helt ekstraordinært som appellerer til mange, særlig om du sikter deg inn mot de mest kommersielle forlagene. Man bør helst ha medietekke, men for all del unngå å få for store og for mange avisoppslag. Man skal ha teft for timing og nese for interessante målgrupper. Man bør vokte seg for sjangeroverskridelser, for da kan boka bli umulig å kategorisere og dermed falle mellom to markedsføringsstoler. Man skal velge riktig forlag å presentere prosjektet sitt for, eller man skal likså godt knele før man møter veggen og heller gi ut boka på eget forlag.
Fakta- og dokumentaravdelingen i Gyldendal gir ut 20-25 titler i året i følge sjefsredaktør Jan Swensson. Av disse kommer kanskje 2 prosjekter utenfra, resten er initiert av forlaget gjennom rene bestillinger til kjente mennesker eller gjennom samtaler med etablerte forfattere som allerede befinner seg i Gyldendalporteføljen. Det er altså lettere for en kamel å spasere gjennom et nåløye enn for en ukjent sakprosadebutant å bli antatt hos Gyldendal. Det er en tøff, men grei virkelighetsorientering å ta med seg for en wannabe-sakprosaforfatter som knapt befinner seg i startgropa. Hva med stipendordninger som hjelp på veien til en etterlengtet debut? Svaret på det spørsmålet fikk vi av NFF, norsk faglitterær forfatterforening. ”Bare søk, kjære venner”, sa de to hyggelige representantene for det fristende fondet. ”Kom til vår seter for å gjøre dere fete!” Ikke noe stygt troll under denne brua altså. Eller? ”Sørg bare for at dere har gitt ut 100 sider før dere søker! Eller pass på å være under 40 år!” Etter mange år i næringslivet forstår jeg godt hvorfor man har laget regelen om aldersgrense for debutanter. Skal man bruke penger på å få fram en debutant, bør han eller hun helst kunne produsere og betale tilbake innsatsen gjennom et langt og produktivt forfatterliv. Som 45-åring kjenner jeg på den ubehagelige følelsen av å være både uerfaren og for gammel på samme tid. Den kombinasjonen er ikke helt grei. Men, let`s get real, som man sier på gata, sakprosa vurderes i stor grad etter salgbarhet. Og nåløyer er nåløyer, det vil si at det tross alt ER en åpning der, selv om den er trang. Den mye omtalte bokavtalen skal bidra til at dette nåløyet ikke gror helt igjen. Bokavtalen er en gammel kulturpolitisk pakt for regulering av konkurranseforhold og bokomsetning mellom Den norske bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening, med staten som tredjepart i forhandlingene. Fastpris ved bøker har så langt vært selve mantraet i avtalen, men også en rekke andre virkemidler er med i avtaleteksten. Kulturminister Anniken Huitfeldt bekreftet i juni 2010 at bokavtalen videreføres når dagens avtale utløper ved årsskiftet. Men enkelte endringer blir det, blant annet blir det slutt på fastpris for fag- og lærebøker. ”Fastprisordningen er et viktig kulturpolitisk virkemiddel for utvikling av norsk kultur og styrking av norsk språk i det globale mangfoldet” sa Huitfeldt på pressekonferansen og satte sitt fiolblå blikk i journalister og bokbransjefolk som hadde samlet seg til nervepirrende avklaring om bokbransjens levekår de neste åra. ”På litteraturområdet bidrar fastprisen til at bokforlagene får mer forutsigbare inntekter og gjør at de kan satse på flere titler. Men vi vil ha likestilling for alle typer lærebøker. (…) Studentene har måttet betale en høy pris for bøkene, som nå vil bli billigere” [1] Sånn skulle det bli altså. Alle bøker er like, men fagbøker er ikke så fullt så like som andre.
Mon tro om Huitfeldts strategi vil gi det ønskede resultat, altså billigere bøker for studentene? Siden bokbransjen i stor grad allerede ligger under for markedsøkonomiske mekanismer, kan vi nok like godt få en situasjon der fagbøker blir dyrere. Det logiske er at de relativt fåtallige bestselgerne vil settes ned i pris hos bokhandlerne fordi konkurransen på disse er stor, mens de øvrige fagbøkene vil gå opp i pris, fordi bokhandlerne må ta igjen fortjenesten de taper på å selge bestselgerne rimeligere. Pensumbøker for de mange blir dermed billige, mens smalere faglitteratur, som det er mest av, blir dyrere. Det er bare å innse det; nåløyet for sakprosadebutantene som ikke skriver de store tunge pensumbøkene er i ferd med å smalne ytterligere. ”Att og fram er like langt, inn og ut er like trangt” skrev Henrik Ibsen en gang. Han tenkte kanskje ikke på nåløyet til Gyldendal akkurat da, men han gjorde kanskje det da han formulerte følgende kloke ord: ”Hvor løftende dog å sette seg et mål, og drive det gjennom som flint og stål.” Det er neppe noe annet å gjøre enn å forsøke seg på nettopp det om man vil debutere som sakprosaforfatter.
[1] Bok og Samfunn, 23. juni 2010
