Jeg er på reise igjen. I Omars lille trebåt gynger vi innover mot Lamu island utenfor den afrikanske østkysten. Ettermiddagslyset har lagt seg tungt over det turkise havet. Lange tråder av solskinn strekker seg mellom horisontene, synlige, nesten til å ta på. Kan det være varmesløret som forstyrrer hornhinnene? Shella village er bare en voksende krusedull av hvite krittstreker foran oss, tilfeldig risset inn i en svai åsrygg. Det fremmede landskapet flyter gjennom hodet mitt og blir til alt for store ord som smelter på tunga. Havet. Døden. Kjærligheten. Jeg har forlatt juleforberedelser og familie og reist hjemmefra for å finne følelsen av frihet. Er dette stedet å lete? Jeg tviler allerede på mitt eget prosjekt. Finnes det noe mer banalt enn at nok en hvit europeer har reist til Afrika for å lete etter friheten, og attpåtil insisterer på å skrive om det?
Omar tar sikte på den enkle kaia nedenfor gjestehuset der jeg har bestilt meg et rom for noen netter fram til lille julaften. Det er en jevn trafikk av klassiske, arabiskinspirerte trebåter rundt oss. Bare et fåtall av dhowene ser ut til å være utstyrt med påhengsmotor. På eldgammelt vis blir de drevet fram over havstrømmene av tunge, hvite trekantseil. En flokk arbeidskarer venter på å få losse varer fra dhowene som har lagt til kai. På den støvete plassen ved kaia står tre kvinner i fotside, svarte kjortler med heldekkende slør. Burka, hvisker jeg til meg selv. Det afghanske ordet er gått inn i det vestlige vokabularet for alle varianter av muslimske kvinneslør, men det heter sikkert noe annet her i Afrika. Bak kvinnene står noen søvnige esler ved hver sin lille lastekjerre. Biler finnes ikke, esler og apostlenes hester er de eneste framkomstmidlene. Jeg har havnet på en liten kenyansk øy under sørspissen av Somalia. Stedet var senter for slaveri og handel mellom Afrika og den arabiske halvøy i århundrer, og etter at den mistet sin posisjon omtrent da 1800-tallet tok slutt, stoppet også øyas utvikling opp. Jeg kjenner en fornemmelse av skam blande seg med begeistringen over å være framme. Jeg skal lete etter min individuelle frihet på en øy der mange kvinner ikke får vise fram så mye som nesetippen til en mann, der slaveri var lovlig fram til 1905, og der bare et fåtall av innbyggerne vil få råd til å reise på ferie i løpet av livet.
Pensjonatet jeg skal bo på viser seg å være et tre etasjers hvitkalket murhus bygd i arabisk stil, med balkonger på veggene og et slags tårn som stikker opp fra taket. Langs vinduene ligger sirlig utskårne pyntelister i mørkt mangrovetre. Interiøret er spartansk med noen få tunge møbler i klassisk swahilistil. Den smale balkongen utenfor rommet jeg får tildelt gir meg fritt utsyn til hav, himmel og horisont og hudkontakt med den svalende brisen som feier gjennom sundet. Jeg plukker opp en kikkert fra balkongbordet og skuer utover et landskap av blinkende hav, tette mangroveskoger og hvite sanddyner. Drømmenes utsikt. Frihetens utsikt.
Narrer jeg meg selv ved å speide etter friheten på denne måten? tenker jeg. Bedriver jeg bare selvsentrert rikmannsføleri? Eller er frihetslengselen en kraft som vi er genetisk kodet til å forfølge eller i det minste kjenne på? Eksistensfilosofen Frode Nyeng, lesestoffet fra flyturen nedover, lurer rett bak pannen: ”Den virkeligheten som presser oss til å yte og mestre stadig mer, bidrar til å tildekke vår dypeste frihet, den eksistensielle”[1]1, sier han. Og påstår så at det ikke blir noe bedre når vi vil bøte på skadene av presset. ”Terapisamfunnet sykeliggjør oss, og økonomien styrer hva vi oppfatter som ressurser i et menneske. Det er ikke noen enkel sak å eie vårt eget liv i et moderne, effektivt samfunn. Og trøsten vi gjerne oppsøker for å bøte på elendigheten, den skaper en enda lenger vei tilbake til oss selv.” Jeg velger en enkel vei inn i problemstillingen. Eller ut av den. Disse desemberdagene skal ingen presse meg til å yte eller mestre noe annet enn å dekke egne, basale behov. Veien tilbake til meg selv skal jegf inne på rusleturer mellom varm sand og mykt sjøvann. Det er planen.
Julestemning og hverdagsplikter kan neppe føles mer fraværende enn på dette stedet. ”Frihet er fravær av innblanding” 2, forklarte filosofen Thomas Hobbes på begynnelsen avsekstenhundretallet. Så lenge ingen hindrer oss i å utføre det vi ønsker, så er vi fri. Selv en slave er fri”, argumenterte han, ”fordi han har valget mellom å underkaste seg sine undertrykkere eller å ta sitt eget liv.” Litt av et valg, humrer jeg, mens medynken overvinner vemmelsen over en forvillet nattsvermer, en Manduca Brasiliensis i Afrika, fanget i himmelsengas dødelige nettingslør. Frihetsbegrepet er åpenbart relativt. Brasils store poet, Thiago de Mello, har skrevet at ordet frihet burde forbys og slettes fra ordbøkene. Han befant seg helt sør i staten Florida under den kalde krigen, og fikk der inn radiosignaler fra både Miami og Havanna. Frihetsbregrepet slik det ble brukt i både den kapitalistiske og kommunistiske propagandaen, ble til en latterlig kakofoni av selvmotsigelser for de Mello. Vi vet det alle sammen; vår tids store fortelling om frihet sluttet ikke der. ”De hater vår frihet” tordnet president George W. Bush til den amerikanske kongressen etter terrorangrepene 11. september 2001. Han snakket om muslimene, og han brukte Hobbes gamle liberalistiske idéer som politisk satsplanke. Frihet? Jeg innser at jeg har trukket opp et digert lerret for meg selv på denne reisen. Jeg beveger meg i en stor og slitt metafor; på reise, på leting etter friheten. Hvordan skal jeg få øye på meg selv i dette tankekavet? “Free, free, free Nelson Mandela!”synger jeg litt etter, mens jeg dusjer i den kalde strålen fra vannrøret i badeveggen.
Sola er forsvunnet i havet når jeg går ut i den hete, fuktige kvelden. Jeg trasker oppover det jeg antar kan være en hovedgate mens jeg trekker inn luktene som fyller mørket rundt meg. Det er eimen av den afrikanske kysten jeg kjenner, essensen av leire, ild, dyr, krydder og hav. Det er stekende varmt mellom husene og jeg sliter med å venne meg til det. Gatene har ikke plass til mer enn to-tre personer i bredden, noe som fører til at jeg stadig må stanse opp for å slippe fram møtende mennesker og esler. Husene som er murt i korallstein er små og enkle med vinduer uten glass. De står så tett at ikke en gang de mange villkattene klarer å smyge seg mellom dem. Mange av mangrovedørene har dekorative utskjæringer, og noen av inngangspartiene er malt i sterke, klare farger. Halvnakne unger løper omkring med pinner, ødelagte hjulkapsler og annet skrap de bruker som leker. Det finnes ikke en eneste bil på øya, men hjulkapsler, det har de altså. Er det kanskje vestens søppel som får verdi her fordi det kommer utenfra? Støvet, eselskitten som ligger over alt, og den slitte murpussen på husene gir landsbyen et helt annet preg nå enn da jeg så den på avstand. Navnet Shella betyr slør. Nå er det som sløret blir løftet litt på. Mens jeg trasker lenger opp og inn i landsbyen viser Shella meg stadig mer av ansiktet sitt. Fra toppen av øya hører jeg det ropes inn til bønn fra flere minareter. Jeg har aldri forbundet Kenya med islam, men langs hele kysten av øst-Afrika er det den mest utbredte religionen. Swahilikulturen oppstod allerede på 900-tallet på Zanzibar i møtet mellom arabiske kjøpmenn og bantustammer som bodde langs kysten. Etter hvert spredte araberne og swahilikulturen seg videre nordover langs kysten, og islam fikk samtidig stadig større innpass. Jeg merker at noe er i ferd med å skje i landsbyen. Stadig nye dhower lastet med kjortel- og burkakledde mennesker har lagt til ved den vesle kaia siden jeg kom, og nå virker det som alle rundt meg går med en voksende, uforløst forventning i kroppen. Min pensjonatvert har fortalt meg at det er duket for en helt spesiell begivenhet denne helgen. Landsbyens desidert rikeste mann skal gifte bort en av døtrene sine til en velstående kjøpmann fra Mombasa, og nå skal det feires i tre dager til ende. En ung kvinne skal gis bort. Jeg vil eie meg selv. Jeg går tilbake til gjestehuset med hundre spørsmål i hodet.
Kvinnekampen har gitt meg frihet til å velge, anledning til å reise, mulighet til å definere mitt eget liv og meg selv. Jeg er i realiteten så fri som et menneske kan være. Hvorfor kjenner jeg meg ikke virkelig fri i mer enn noen øyeblikk nå og da? Forveksler jeg frihet med lykke? Hva tenker bruden som skal giftes bort? Ligger hun under et teppe og gråter nå? Engstelig for hva som venter henne i den bråkete storbyen, sorgfull over å skulle forlate venner og familie på Lamu, nervøs for hva samlivet med en ukjent mann vil bringe? Eller er hun lykkelig og fast i troen på at ”kvinnens kall er at giftes”? Jeg brenner av lyst til å møte henne før hun reiser, men forstår ikke hvordan det skal kunne skje.
Neste formiddag kommer jeg i snakk med en lokal, pratsom kar på strandbaren. Mahmed er i trettiårene og har vokst opp i Lamu town, øyas bitte lille hovedstad noen få kilometer sørover langs stranden. Nå bor han i Shella med hele familien, og vet godt hva som er i ferd med å skje i landsbyen.
- ”Vil du være med i bryllupet?” spør han plutselig etter at vi har pratet en stund. ”I afrikanske bryllup er alle velkommen, vet du.” Jeg er ikke vond å be.
Når kvelden kommer setter jeg opp håret og tar på meg en hvit, afrikansk bomullssari pyntet med tynne gulltråder. Ikke vestlig, ikke østlig, ikke dekket, ikke naken, resonnerer jeg høyt for meg selv. Likevel er jeg usikker på hvordan antrekket vil gli inn blant alle burkaene. Snart går Mahmed og jeg oppover de smale, mørke gatene, der steinhusene står som tette vegger på begge sider. Her og der ligger det esler og sover på de skitne brosteinene, og det slår meg at de hvite draperiene jeg har pyntet meg med neppe vil holde seg rene til vi kommer fram. Jeg er urolig. Kan jeg finne noe fellesskap med disse kvinnene? Vil de dømme meg som et umoralsk menneske, uten mann, uten religiøs forankring, liggende avkledd på stranden mens de nøyer seg med å dynke kjortelkanten i vannet på sine daglige spaserturer? Etter knappe hundre meter hører vi lyden av musikk fra festen som allerede har pågått i noen timer. På hvert eneste gatehjørne står grupper av menn som prater og ler. De er ute for å få et glimt av de mange tilreisende kvinnene som nå går til og fra festområdet og fyller gatene med fnising og latter fra innsiden av slørene sine. Musikken blir sterkere og gaten mer og mer uframkommelig på grunn av alle menneskene som stimler sammen. Hele landsbyen vibrerer av sosial foretaksomhet. Jeg aner ikke hva som venter meg og forsøker å spørre Mahmed ut om hva som vil skje, men til ingen nytte. Først senere forstår jeg at han kanskje ikke vet så mye selv om hva som foregår på slike kvinnefester. Så er vi der. Den eggende, afro-arabiske musikken ligger over hele det mørke, lille kvartalet vi er kommet inn i. Foran oss, innerst i en gatestump, henger et fargerikt forheng mellom to hus og stenger veien videre. Gatesløret fungerer åpenbart som en slags moralsk port, et fysisk og religiøst stengsel for å skille mannsverdenen fra kvinneverdenen. Bak sløret ligger den belyste festplassen og dit slipper ingen mann. Jeg kjenner suget i magen når tre tildekkede kvinner løfter på forhenget og tråkker ut på gata til oss. Luktene som strømmer ut gjennom den smale åpningen er så intense at jeg tar noen skritt tilbake. Nå kommer en fjerde kvinne ut og veksler noen ord på arabisk med Mahmed. Kvinnen viser seg å være brudens søster og Mahmeds kusine. Hun smiler hyggelig til meg, tar hånden min og drar meg innenfor forhenget, inn i det aller helligste. Min følgesvenn må snu, dette er damenes aften. Jeg snubler velvillig etter kvinnene som kaster av seg slør og kjortler straks vi er inne på festområdet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se. Kvinnefesten foregår på en ubebygd tomt rammet inn av tre høye murvegger. Mellom murene er det satt opp et stort telt med tregulv og åpning ut mot festplassen. Teltet fungerer nærmest som en scene, og innerst ved bakveggen er det bygd et podium som de fleste gjestene sitter kranset rundt. Rett foran podiet ligger et lite dansegulv som er smekkfullt av dansende kvinner i alle fasonger, farger og størrelser. Det må være minst tre hundre av dem. Oppe på podiet står en diger himmelseng i overdådig bløtkakestil. Både senga og veggen bak er dekorert med blinkende, fargerike lyslenker festet til draperte stoffer i hvitt og krem. Selvlysende voksroser henger i store klaser nedover sengestolpene som støtter et tak av stoffrosetter. Sett med et norsk, minimalistisk blikk, er dekorasjonene knapt til å holde ut. Likevel er synet vakkert på sitt vis. Det mest blendende er bruden selv. Hun sitter midt i himmelsenga, svøpt i en gullbrodert, kongeblå sari, med stadig skiftende brudepiker på hver side av seg. Huden er lys gyllen, og både ansiktet og det oppsatte håret er pyntet med et fint lag av glitter. To mandeløyne og dype smilehull på hver side av et stort smil gjør henne så vakker at jeg blir stående og stirre på henne fra inngangen til teltet. Hender og føtter er malt med rødbrun henna i intrikate mønstre, og smykkene hun er pyntet med viser at dette ikke er en hvilken som helst brud. På vei oppover gatene har Mahmed fortalt meg at hun er 21 år gammel, at hun er født og oppvokst i Shella i en søskenflokk på 5, og at hun har svært rike foreldre. Bryllupet er arrangert, og brudgommen fra Mombasa har kun sett sin utkårede på bilder før bryllupet. Jeg svelger en betydelig klump i halsen. Selv tar hun tydeligvis imot skjebnen sin med smilende forventning og stolthet. Plutselig kommer brudens søster bort til meg igjen og drar meg inn i flokken av kvinner som sitter benket på gulvet, tett i tett foran podiet med brudesenga. Jeg kjenner meg hypnotisert av alle luktene, fargene, varmen og musikken. Så blir jeg dyttet ned i første rekke foran dansegulvet mellom en spinkel ungjenteog en omfangsrik kvinne med kunstferdige fletter over hele hodet. Alle er barbeint og i sin fineste stas, men antrekkene er høyst forskjellige. Hete kvinnekropper duver rundt i fuktige kunststoffer i en sursøt duftmiks av svett kropp, mat og parfyme. Hittil har jeg kun sett disse kvinnene gjemt under burkaer og slør. Nå åpenbarer de seg plutselig i lårkorte underskjørt, dypt utringede ballkjoler, spraglete saronger og med smykker og hårpynt i alle varianter. Foran meg på dansegulvet vrikker og duver det i formfullendt og halvnaken kvinnelighet. Både store og små ser ut til å bevege seg helt uten blygsel, skam eller for den saks skyld seksuell spenning. Her er det livsglede og frihetsfølelse som dominerer. Jeg ser meg rundt i teltet og får øye på noen småjenter pakket inn i struttende, rosa og gule tyllkjoler. Rett bak meg sitter tre tannløse koner som må være over 80 år. Burkaene er kastet, og virkeligheten som skjuler seg under dem er mer enn jeg har forestilt meg i mine villeste fantasier. Vi er søstre, på tvers av alder, religion og kulturbakgrunn, som feirer en glad begivenhet uteninnblanding fra noen. Senere venter tildekking og krav om å yte og underordne seg, men i øyeblikket kan vi danse helt uforstyrretu nder en diger, afrikansk fullmåne. Jeg kjenner det i hele kroppen. Jeg danser på en berusende bølge av frihet.
Er det dette den individuelle friheten handler om? Å leve i øyeblikket og å skape sin egen frihet? Å heve seg over de bånd og stengsler vi aldri slipper helt unna? Eller hadde filosofen Friedrich Hegel dypest sett rett da han på begynnelsen av attenhundretallet hevdet at frihet er å forstå det historiske fellesskapet vi lever i, og dernest realisere vår rolle i dette fellesskapet?3 Bruden har gjort nettopp det. Hun skal nå til Mombasa og skape sitt nye liv innenfor stammens gitte rammer. Jeg, derimot, skal reise videre til den øst-afrikanske savannen for å feire jul. Alene, på en urgammel jord der våre første forfedre frigjorde seg fra dyreriket og ble mennesker. Var det allerede der og da vi mistet vår sanne individuelle frihet?
Kilder og litteratur
Franco, Paul: Hegel’s Philosophy of Freedom. (New Haven, Yale University Press: 1999)
Hobbes, Thomas: red. Richard Tuck: Leviathan, Or The Matter, Forme, & Power of a Common-Wealth Ecclesiasticall and Civill. (Cambridge: 1996)
Nyeng, Frode: Eksistensens filosofi. Om frihet, angst og mening i eget liv. (Oslo, Cappelen: 2003)
