Bushstøvet virvlet opp fra jeephjulene. I det sterke ettermiddagslyset over savannen ble det nesten gjennomskinnelig. Grå striper av skitt klistret seg til armen jeg hadde stukket ut av bilvinduet, setet gnisset mot den fuktige bluseryggen. Jeg var definitivt tilbake i mitt Afrika. Spredte klynger av akasietrær og flokker av gnu, impalaer og gaseller spredte seg utover slettene som strakte seg i alle retninger rundt oss. Vi beveget oss gjennom et sletteland preget av lys og liv og skjønnhet, men likevel kunne jeg se tegnene på forråtnelse, skitt og død over alt. Det var dette landskapets enkle fortelling; livet og døden er to sider av samme sak. Lys og mørke, mening og meningsløshet går hånd i hånd gjennom dette landet. Med jevne mellomrom hevdes det av journalister og forfattere, at alle mennesker har et genetisk minne om savannen i Øst-Afrika. Som om vi rent fysisk kan huske vår egen rases første hjemsted, menneskehetens livmor, Homo Sapiens` krybbe. Det er en gammel tanke, og jeg liker å tro på den.
Jeepen vår hadde humpet seg fram langs dårlige veier helt fra Nairobi. De siste to timene av turen hadde jeg ikke sagt et ord til sjåføren, bare hvilt blikket på det uendelige landskapet av saftig, gult gress som vi fór gjennom. Jeg skulle feire jul i 1600 meters høyde, sammen med en million dyr og en gjeng masaikrigere, og i øyeblikket var hodet mitt så fullt av fortellinger om Afrika, at jeg knapt visste hva jeg hadde lest og hva som var mine egne opplevelser. Jeg var forøvrig smertelig klar over at kroppen min tilhørte virkeligheten. Kombinasjonen av kraftig solgrillede lår og sju timer på et glovarmt setetrekk i kunstskinn, hadde krevd sitt. Jeg smilte takknemlig til sjåføren da han endelig svingte inn på den oppkjørte krøtterstien som førte fram til Basecamp Masai Mara, rett ved grensen til Kenyas største nasjonalpark. Allerede før vi hadde parkert fikk jeg øye på min gamle venn Big Moses. Han sto og ventet på at jeg skulle komme, slik bare masaier kan vente, tålmodig, uten tegn til irritasjon over at tiden går, med den ene foten hvilende mot leggen på motsatt bein. Rett bak ham gjenkjente jeg også de nysgjerrige ansiktene til Amos, Daniel og flere av de unge krigerne jeg ikke husket navnet på. Alle var kledd i knallrøde masaikjoler med perlebesatte belter og ringlende bjeller i kjolekanten, sandaler laget av gamle bildekk, og fargerike smykker rundt halsen. Noen hadde med seg vandrestavene sine, og et par av dem hadde rødbrune krigerparykker på hodet. Big Moses hadde stukket perlepynt i de gjennomhullede, lange øreflippene for anledningen. Jeg visste at det var et kompliment til meg.
- ”Å, så hyggelig det skal bli å se dem igjen”, tenkte jeg, og dro fingrene gjennom det seige, flokete håret mitt. Dette var mitt tredje besøk i campen på fire år, og denne gangen var jeg kommet alene. Jeg kløv ut av det trange kjøretøyet og børstet veistøv fra klærne med svette håndflater. Der sto han og smilte til meg med hele ansiktet. Big Moses var analfabet, men snakket tre språk flytende og gjorde seg forstått på et par, tre til. Han hadde bare én kone, og bodde i et lite steinhus i stedet for i en tradisjonell landsbyhytte av kuruker og leire. Han skilte seg litt ut fra de andre også ved sin særpregede kroppsfasong; han var trolig Maras eneste småfeite masai. Det tydet på at han fikk i seg mer enn kukjøtt, melk og blod, som var den tradisjonelle kosten de fleste masaier levde på. Vi var blitt perlevenner allerede første gang vi møttes, og siden hadde vi truffet hverandre både i Masai Mara og i jobbsammenheng i Europa. Vi arbeidet begge for samme organisasjon; mens Big Moses hadde base her i Kenya, drev jeg søstercampen Basecamp Spitsbergen på Svalbard, et sted han ikke en gang var i stand til å forestille seg.
- ”Ann-Jorid, what happened to you?” var det første Big Moses sa da jeg hadde gitt ham en gjensynsklem. Jeg tittet spørrende opp mens jeg bakset med å få ryggsekken ut av bagasjerommet.
- ”You look so old!” sa han undrende. ”You are not beautiful anymore!”.
Jeg så på øynene hans at han var skuffet og litt bekymret. Det var ikke akkurat de velkomstreplikkene jeg hadde drømt om, men det var umulig å ikke more seg over hans totale mangel på vestlig høflighet. Mens vi ruslet nedover mot det grønne, frodige campområdet ved Talek River, begynte jeg på en forklaring om hva som skjer med hvite kvinner rundt 40, og ikke minst hvilken effekt ekvators sol kan ha på den sarte, nordiske huden. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle blotte bakpartiet og vise ham hvor ille det virkelig sto til etter stranddagene på Lamu island, men avsto. Vi fniste av uttrykket tidens tann, og han fortalte meg om små og store ting som hadde hendt i landsbyen og i campen de siste månedene. Jeg tok av meg sandalene for virkelig å kjenne Afrika under fotsålene mens vi luntet ned mot restaurantpaviljongen der det svenske vertsparet Tina og Johan ventet. Kanskje var det mye på grunn av Big Moses at jeg følte meg hjemme her, blant De Andre, i en helt annerledes verden enn min egen. Fortellingene om Afrika har alltid handlet om det; om møtet med det fremmede, om kontrastene mellom en lys dagverden og en mytisk, nattlig tilværelse, om å søke i det fremmede for å finne det kjente. Det var her Ernest Hemingway fant sannheten ved soloppgang. Det var her Joseph Conrads Marlow oppsøkte menneskets psyke og opprinnelse, omskrevet til uttrykket mørkets hjerte. Det var hit Henry Stanley dro for å trenge inn i dypet av det veldige, ubegripelige og uoppdagede kontinentet. Ikke minst var det var her Green, Kapuściński og så mange andre forfattere søkte det uforklarlige i livet. De brukte den afrikanske reisen, med opplevelsen av det overveldende lyset og angsten for mørket, som motivasjon for egen skriving og for å reflektere over sitt liv. Dette skulle være min refleksjonsreise.
Talek er en liten sideelv til den livsviktige Maraelven som gir drikkevann til flere hundre tusen mennesker i Øst-Afrika. Det er dette vannet som er grunnlaget for det fantastiske dyrelivet i to av verdens mest kjente naturområder, Serengeti i Tanzania og Masai Mara på den Kenyanske siden av grensen. På grunn av avskoging og overforbruk av vann, står Mara-elven i fare for å tørke inn. Forurensing fra kloakk og jordbruk sprer dessuten farlige sykdommer og død i området. Basecamp Masai Mara har tatt den truende situasjonen på alvor, og safaricampen er derfor bygget opp på gjennomgripende økologiske prinsipper. De 16 safariteltene er plassert på robuste tømmerplattinger med tradisjonelle stråtak og lekre, møblerte verandaer. Ellers har campen enkle fasiliteter i motsetning til mange av de aggregatdrevne luksuscampene i området. Elektrisitet til matlaging og oppvarming av vann kommer fra solcellepaneler, og alt vann blir resirkulert. Nede ved leirplassen ligger den veggløse restauranten, selve hjertet i campen, og i utkanten av teltområdet, bak noen trær, har man skjult et par nødvendige servicehus bygd av mur. Langs elvebredden vokser det store, skyggefulle trær, eksotiske blomsterbusker og grønt gress. Stedet er som en liten Edens hage, og rett utenfor dette beskyttede paradis går hundretusener av ville dyr på beite og på jakt.
- ”Heiiii”, ropte Tina da hun så oss komme.
Hun hoppet opp og ned med en energi som bare en tidligere friskis-og-svettis-instruktør kan oppvise. Gjensynsgleden var gjensidig. Likevel kjente jeg utryggheten rive litt bak brystbeinet. Alene i Afrika….! .
- ”Du skal bo sammen med meg og Johan i vårt lille Managers House” forklarte Tina begeistret. – ”Og i morgen tidlig skal vi feire jul i tårnet!”.
Alt kunne skje. Jeg vendte ansiktet mot sola, strakte armene i været og trakk langsomt inn de søtlige luktene fra savannen. Big Moses og Tina lo høyt. Nå kunne jula bare komme.
Ved femtiden neste morgen våknet jeg av brølet fra to løver som lusket i buskene nedenfor Managers House, der jeg hadde fått en låne en seng. Løvene så ut ikke ut til å komme nærmere, så etter ti minutters urolig venting bestemte jeg meg for å stå opp. Da jeg smøg ut av pleddene og inn på badet, hang nattemørket fortsatt tett og svart over oss. Fordi sola hadde glimret med sitt fravær i en hel uke, var vannet i den enkle dusjen iskaldt. Snart skalv jeg av kulde, men hodet klarnet i det minste opp. I Afrika står folk flest opp på helt ukristelige tider av døgnet, og nå skulle også jeg dras inn i denne vanen. Tina og Johan, den norske kjøkkenhjelpen Torill, og jeg, skulle innvie årets julaften med champagnefrokost i utkikkstårnet nede ved elven. I lyset fra noen halvdårlige parafinlamper, pakket vi ned utstyret vi trengte til utflukten, og listet oss av gårde ned mot safariteltene. Snart snublet vi forbi restaurantpaviljongen og vinket lattermildt til nattevaktene med lommelyktene våre. En etter en dukket de fram fra tussmørket som svevende, hvite smil. Bare noen meter nedenfor campen, med utsikt over hele den åpne savannen og busklandskapet langs elven, lå målet for vår julemorgenekspedisjon. Tårnet var en utkikkspost bygd av tømmer skåret fragamle fikentrær. På toppen av bygningen lå en liten overbygd terrasse som ga oss perfekt utsikt til savannen. I det vi hadde installert oss med våre klirrende esker og bugnende picnickurver, kom morgendemringen sigende. Og med lyset i anmarsj, startet også fuglene sitt vanvittige leven. Vi pakket ut champagneglassene og dekket det lille bordet med julesnacks. Den strålende, afrikanske soloppgangen gikk vi glipp av denne morgenen. Horisonten var blygrå, og lufta var tung av uforløst regn, men det kunne på ingen måte ødelegge stemningen. Mens vi skålte og ønsket hverandre god jul, så vi dyrene på savannen foran oss komme fram fra busker og høye gresstuster ved elvebredden, små skjulesteder der de hadde tilbrakt natten. Nå som dagslyset var tilbake, begynte de å springe litt hit og dit for å smake på strå og blader som hadde trukket til seg fuktighet i løpet av nattetimene. Gjennom kikkertene vi hadde med, så vi flokker av thompsongaseller, topier, zebraer og impalaer reise seg og starte dagens vandring. Noen enslige vortesvin spankulerte på kryss og tvers med halen rett til værs, og sørget for underholdningen. Et par hundre meter til venstre for oss nærmet en flokk gyngende giraffer seg i raskt tempo, grasiøse som ballettdansere i morgenlyset. Langs elvebredden spaserte to fargerike markneshornstorker på lange pipestilkebein, og oppe i det knudrete fikentreet ved siden av tårnet kikket nysgjerrige bavianer ned på oss og julefrokosten vår. Jeg satt et øyeblikk med ryggen til savannen da Johan plutselig reiste seg og pekte ned mot elvebredden. Han var så ivrig at champagnen sildret ut av munnvikene og nedover haken hans. Jeg virvlet rundt og stirret i den retningen fingeren hans pekte. Den lille scenen som utspant seg foran oss, kunne vært klippet ut fra et naturprogram på tv. Ved et kratt bare 25 meter unna var en leopard i ferd med å smyge seg ut fra skjulestedet sitt. Det majestetiske kattedyret strakte seg i en svai bevegelse før det bykset opp på kanten av savannen. Pelsen var skinnende gulbrun med det klassiske ringmønsteret fra hale til snute. Oppe på brinken snudde leoparden seg mykt rundt og tittet ned på busken den nettopp hadde kommet ut av. Ganske snart dukket det fram et bittelite nøste av en nesten svart leopardunge, og deretter en til. De to lodne ungene lekte viltert med hverandre i noen minutter før de småsprang på små lubne bein etter mammaen sin. Inn mellom noen grågrønne busker smatt de, og ble borte. Å se nesten nyfødte leopardunger ute i det fri er en opplevelse ikke en gang de som tilbringer flere år ute på savannen kan gjøre regning med. For en julegave vi hadde fått. Fortellingen om den blodtørstige leoparden som viste sin mest kjærlige og omsorgsfulle side var blitt en del av min egen historie om Afrika.
Managers house som jeg skulle tilbringe nettene i hadde en nydelig, steinbelagt patio som lå mellom selve huset og noen enorme akasietrær som hadde slått røtter i skråningen ned mot elva. Talek River var hverken bred eller dyp der den buktet seg rundt deler av campen, men den hadde likevel et rikt dyreliv. I elva svømte det flodhester og krokodiller, og trærne langs bredden var fulle av fugler, bavianer og skvatrende apekatter. Jungelstemningen var altså helt upåklagelig, da vi sent på julekvelden satt rundt et lite bål på patioen. Himmelen var helt klar, og stjernene hang så lavt som det bare er mulig for stjerner å henge rett over ekvator. I det vi hørte bavianene begynne å gnelle oppe i trærne, trodde vi først det var vårt lille, lystige lag som irriterte dem. Men snart forsto vi at noe mer skremmende var på gang. Et voldsomt leven bygde seg opp, og høye varselrop kom nå fra bavianer på flere steder nedover langs elvebredden. Ingen av oss rakk så mye som å si ordet leopard før vi hørte de sagende brølene og den dype fresingen bare noen få timeter unna. Brølene kom nok fra leopardhunnen vi hadde sett om morgenen nede ved tårnet.
- ”Er du fortsatt glad for at vi ikke tok julefrokosten nede på savannen, slik du foreslo, Tina?” flirte Johan og flekket en kritthvit, svensk tanngard. Vi grøsset og lo på en gang.
Big Moses begynte å fortelle om rovdyrene han hadde levd med hele sitt liv. Om hvordan unge masaier gjennom stammens overgangsriter blir sendt ut på løvejakt med spyd for å vise at de er menn. Om hvordan masaiene, verdens beste jegere, klarer å felle en løpende bøffel med kniv, og om hvorfor hyenene står aller nederst på savannens rangstige. Jeg stirret på de små, brennende askeflakene som danset over leirbålet, og tok grådig til meg alle historiene. Jeg visste at Big Moses og jeg kom fra så ulike verdener at vennskapet vårt neppe kunne holdes ved like i lengden. En dag ville det brenne ut, og vi ville forsvinne for hverandre. Minnene og fortellingene ville vi kanskje huske.
– ”Now you look beautiful” sa plutselig Big Moses med glad stemme. “In the darkness!”
- ”Hvordan har alle disse mytiske fortellingene om Afrika oppstått?” tenkte jeg, da jeg dagen etter satt og hvilte inntil et tre med knudrete bark ute på savannen. Jeg var ute og gikk med fem masaikrigere, og det eneste vi hadde å forsvare oss med var noen vandrestaver og en stor kniv. Jeg husket hvordan dødsangsten hadde klemt pusten ut av meg samme morgen da jeg hadde mistolket et bavianbrøl fra patioen utenfor det åpne soveromsvinduet. I et langt minutt hadde jeg antatt at livet mitt ville ende i en løvekjeft, og at skjebnen min var forseglet. Jeg så meg engstelig rundt, men skimtet bare noen zebraer i det fjerne. Lyset var gjennomtrengende, nesten blendende. Luktene som kom med den tørre fønvinden la seg rundt meg og trakk seg inn i huden. Kunne det være slik at der mennesker lever tett på den mektige naturen, på steder der livet og døden er tydelig til stede hele tiden, der trenger man fortellinger? Store fortellinger som viser oss mørkets hjerte? Myter som verner oss mot det meningsløse i livet? Jeg kjente på meg at det kunne være sånn. Jeg la håndflatene mot den knusktørre bakken og vendte ansiktet mot sola. Den røde jorda under meg bar på et uendelig antall historier som bare ventet på å bli fortalt.
Kilder og litteratur:
Arne Melberg (2005): Å reise og å skrive. Et essay om moderne reiselitteratur.
Ernest Hemingway (1999): Sannhet ved soloppgang
Jospeh Campbell (2002): Helten med tusen ansikter
Wikipedia: Masai Mara
Ann-Jorid!
Jeg har vært innom på en liten formiddagvisitt. Takk for meg!
Merete