Polarhelt og penneknekt. Et litterært blikk på fenomenet Roald Amundsen

”Her sitter jeg i palmenes le, omgitt av de vidunderligste vekster, fråtsende i de herligste frukter og skriver  – Sydpolens historie. Hvor uendelig fjernt synes ikke hint område å ligge fra omgivelsene her? Og dog er det bare fire måneder siden mine prektige kamerater og jeg nådde det attrådde sted”. [1]  

Det er med disse setningene Roald Amundsen åpner beretningen fra sin berømte sydpolferd i 1910-1912. Sitatet er en påminnelse om at Amundsen ikke bare var nasjonalhelt, polarforsker og oppdager, han var også forfatter, nærmere bestemt profesjonell reiseskribent. Han ga ut seks tykke verk om ekspedisjonene og reisene sine. De fleste av dem er oversatt til en rekke språk og er blitt trykket i utallige versjoner og opplag de siste hundre årene. Det var bøkene og ekspedisjonsforedragene Amundsen i praksis levde av. Det var inntekter fra disse som gjorde at han kunne kjøpe villa på Svartskog, bygge polarskipet Maud og legge ut på stadig nye ekspedisjoner. Roald Amundsen drev et personlig nasjonalpolitisk prosjekt. Han ville være med å befeste idèen om det nye Norge, og han ønsket i enda større grad å bygge seg selv som en stor nasjonalhelt. For å nå disse målene var det like viktig å gi ut ekspedisjonsberetninger som å gjennomføre selve ekspedisjonene. Mye taler altså for at nasjonalikonet Roald Amundsen ble skapt og realisert gjennom et litterært prosjekt. Så langt har historikerne alene hatt hevd på Amundsens forfatterskap. Tiden er nå overmoden for en grundig litterærvitenskapelig undersøkelse av forfatterskapet hans. Det vil kunne bidra til en fornyet forståelse av både Roald Amundsen og vår nasjonale identitet, to temaer nordmenn aldri ser ut til å bli lei av.

Roald Amundsen er nemlig langt fra glemt av folk flest. I 2006 ble det holdt en rekke internasjonale markeringer for å minnes at Amundsen var førstemann til å seile gjennom nordvestpassasjen hundre år tidligere. Samme år feiret man 80-års jubileet for hans ekspedisjon med luftskipet Norge, en flytur som post mortem ga ham status som førstemann også til nordpolen. I 2008 ble det skrevet side opp og side ned i aviser og bøker for å markere 80-årsdagen for hans bortgang, og i disse dager forbereder store deler av verden seg til å feire hundreårsjubileet for sydpolekspedisjonen i 2011. Som om ikke alt dette var nok, har det norske storting utropt 2011 til landets offisielle Nansen- og Amundsen år. Oppdageren Roald Amundsen bør altså ikke undervurderes. Flere av hans ekspedisjoner ruver i det polarhistoriske landskapet og kommer trolig til å gjøre det i uoverskuelig framtid. Samtidig er det en kjensgjerning at historiebøkene bugner av helter som er glemt av de fleste. Hva er det med Roald Amundsen som fortsatt inspirerer og engasjerer så mange, og som gjør at han har fått en så synlig plass i historien? Eller for å si det på en annen måte; hvordan gjorde han det? Kan det ha vært med penn og papir mer enn med ski og hundespann?

Amundsens erobringsnarrativer blir regnet for å ha vært viktige bidrag til den norske nasjonsbyggingen på begynnelsen av nittenhundretallet. Hans språkbruk var også med på å befeste den nasjonsdiskursen som utviklet seg rundt de nasjonale identitetsbyggerne Bjørnstjerne Bjørnson og Fritjof Nansen. Litteraturviterne har likevel i svært liten grad ansett Amundsens tekster som verdige studieobjekter. Roald Amundsen er knapt blitt omtalt som forfatter, til tross for at han kan ha vært blant de mest leste norske skribenter gjennom tidene. Beretningen om sydpolen slo alle rekorder i norsk forlagsverden da den kom ut[2], og da Amundsen hadde seilt gjennom nordøstpassasjen noen år senere, var han ikke i tvil om at ekspedisjonsberetningen ville bli mer vellykket enn ekspedisjonen[3]. Da det litterære råmaterialet til Nordostpassagen ble sendt fra Alaska i februar 1919, var det forsikret for hele 300 000 kr [4], en svimlende sum på den tiden. Litteraturviternes manglende interesse bunner kanskje i at Amundsen brukte andre forfattere til å hjelpe seg med å sluttføre beretningene sine, det skulle gi en tidsriktig, poetisk touch til hans mer saklige penneføring. Samtlige utgivelser er imidlertid bygd på hans detaljerte dagboknotater, og det er da også Amundsens knappe, rasjonelle stil som dominerer både i de beretningene han primært sto for selv, som Sydpolen, og i Nordostpassagen som i stor grad ble ført i pennen av Vilhelm Krag. Jeg tror likevel forklaringen på litteraturviternes unnvikelser ligger et helt annet sted. Sannsynligvis var Amundsens ekspedisjoner så spektakulære at de overskygget en viktig kjensgjerning, nemlig at empirien for hans bragder ligger nettopp i tekstene hans. Innholdet i bøkene ble stående i veien for vurderingen av tekstene; fiksjonen ble tatt for å være virkeligheten. Det som er skrevet om Amundsen senere har stort sett bare bidratt til å forsterke dette synet.  I nyere tid har to av hans viktigste biografer, Tor Bomann-Larsen og Roland Huntford, kritisert Amundsens bøker ved å si at polfareren ”manglet evnen til å dramatisere seg selv og fremstille det han gjorde som vanskeligere enn det var”. ”Amundsen ønsket å heve seg over både vanskelighetene underveis og ovasjonene etterpå”, skriver Bomann-Larsen i sin biografi. ”Alt skulle fortone seg enkelt og liketil, men samtidig ufattelig i sin stiliserte storhet. I denne kravstore form for beskjedenhet lå også en angst for å blottlegge egne svakheter” [5]. Det er mulig Bomann-Larsen har rett i sine freudianske vurderinger av Amundsens personlighet, men det er vanskelig å finne dekning for slike påstander når man ser tekstene fra en litterær synsvinkel. Kanskje gjør både Huntford og Bomann-Larsen seg skyldige i den største synd av alle litterærvitenskapelige synder; de setter likhetstegn mellom forfatter og forteller. Samtidig synes de å lese bøkene ut fra en litterær tradisjon Amundsen neppe tilhørte, nemlig den moderne reiseberetningen. Litteraturvitere som befatter seg med reiselitteratur plasserer gjerne moderne forfattere som beskriver reiser til Intet eller til Ingensteds i en egen kategori. Dette Intet viser til varianter av uttrykket verdens ende, og betegner ofte ørkenen eller isødet ved polområdene.[6] Den amerikanske forfatteren Paul Theroux formulerer det tydelig i sin reisebeskrivelse fra det radmagre landskapet Patagonia når han sier ”nowhere is a place”[7]. Det flere av disse moderne reisende til Intet har til felles, er at forteller-jegene deres i liten grad vet hva de vil. De gir inntrykk av å reise rundt på måfå. Noen virrer hit og dit, andre lar skjebnen føre dem i en forutbestemt retning. Dette er et typisk trekk ved den moderne reiselitteraturen. Det er selve reisen som teller, ikke målet. Reiseberetningene blir på et dypere nivå dermed også eksistensielle fortellinger om den metafysiske livsreisen. Roald Amundsens forteller-jeg er derimot aldri et øyeblikk i tvil om hvor han vil og hva han skal utrette. Alt tyder på at Amundsen hører hjemme i et eldre og godt kjent selskap av reiseberettere. Han er oppdageren [8]som i klassisk imperialistisk ånd kartlegger den ukjente verden og reiser ut på en nøye forberedt ekspedisjon for å erobre et mål. Amundsen er ikke en moderne reiseberetter og eventyrer som sliter seg fram til nordpolen, sydpolen eller bestiger Himalaya uten annen misjon enn å utfordre seg selv. Han hører til den type klassisk reisende som i tekstene sine ønsker å framheve målet mer enn bragden, resultatet mer enn seg selv. Amundsens beretninger, og Amundsen som forfatter, bør derfor analyseres ut fra den tradisjonen han selv har plassert seg i, ikke ut fra de moderne reiseskildringene vi er blitt vant til å lese de siste femti årene. At polarhelten Amundsen ble formet av reiseskribenten Amundsen, blir tydelig når vi sammenligner tekstene hans med en annen kjent fortelling fra sydpolen.  I 1922, knappe ti år etter utgivelsen av Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912, utga den britiske polfareren Apsley Cherry-Garrard en av historiens klassiske Antarktis-fortellinger. Den fikk navnet ”The Worst Journey in the World”, en tittel som sier det meste. Cherrey-Garrard var en av Robert Falcon Scotts menn, Amundsens rival som døde i kappløpet mot sydpolen. Cherry-Garrard tilhørte altså taperlaget, og var tvunget til å fortelle en helt annen historie enn det vinnerlaget kunne gjøre. De to forfatterne valgte da også helt ulike fortellergrep i sine beretninger om sydpolsferdene i 1911/1912. Cherrey-Garrard fokuserte på strabasene, lidelsene og forsakelsene underveis, mens Amundsen konsentrerte seg om å fortelle om måloppnåelsen og det vellykkede resultatet. Han bagatelliserte slitet, selv om også hans ekspedisjonsdeltakere uten tvil måtte gjennomgå betydelige prøvelser. Jo større lidelser Cherrey-Garrard presenterte for sine lesere, jo mer sympati kunne han håpe å vinne. For Amundsen var det stikk motsatt; jo mer uproblematisk ekspedisjonen framsto, jo mer skinte han som kappløpets overlegne vinner og ubeseirede polarhelt. Det er all grunn til å tro at Amundsen var klok nok til å forstå dette da han utga sine beretninger. Hans fortellerstemme tilhørte vinneren, ikke taperen. Den gode timingen med en nasjon som identitetsmessig befant seg i støpeskjeen etter den endelige løsrivelsen fra Sverige, bidro til at suksessen hans ble nesten uvirkelig stor. Folket sultet etter helnorske vinnerhistorier og Amundsens fortellinger var noe folk aldri kunne lese seg mett på. Reiseskribenten Amundsen bygde suverent opp sin egen etos i teksten gjennom en rekke litterære og retoriske virkemidler. Han spilte for eksempel ikke på bakenforliggende prøvelser og lidelser for å fascinere leserne og gi prestasjonene sine en større dimensjon. Med en humørfylt, anekdotisk stil, skapte han heller inntrykk av å være på en hyggelig tur i marka enn på svært kompliserte ekspedisjoner med fare for besetningens liv og helse. Han benyttet seg bevisst av de tidsriktige, positive symbolene for det norske, for eksempel skiene. ”Jeg tør si, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på” [9] skrev Amundsen og plasserte seg med det i Fritjof Nansens tradisjon for litterær dyrking av skigåing. Han omtalte videre skiene som ”disse prektige plagg”, og påsto at nordmenn er født og oppvokst med ski på beina, til tross for at skigåing som sport ikke var særlig utbredt på Amundsens tid. Amundsen skrev utvilsomt på denne måten for å iscenesette seg selv som en nasjonalhelt som kunne vise nordmenn hva det sanne norske besto i. Det var det som var hans livsprosjekt og altoverskyggende mål, uansett om han hadde ski på beina eller penn i hånden.

Roald Amundsen ble en veiviser i en tid preget av enorme omveltninger og brytninger. Han ble det først og fremst ved å seile, fly og gå på ski til klodens utposter, men han ble det utvilsomt også i kraft av sine reiseberetninger. Sannsynligvis er det den litterære karakteren Roald Amundsen fra ekspedisjonsberetningene som er vårt egentlige nasjonalikon, ikke mennesket Roald Amundsen. Det er derfor på tide å utforske polarheltens litterære prosjekt.

Litteratur og kilder

Amundsen, Roald: Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912. (Kristiania, Jacob Dybwads forlag: 1912.)

Arnesen, Odd: Roald Amundsen som han var. (Oslo, Gyldendal: 1946)

Barr, Susan: Roald Amundsen, tidenes polfarer. (Oslo, Stenersens forlag: 2005)

Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen, (Oslo, Cappelen Forlag: 2. opplag 2003)

---

[1] Amundsen, Roald: Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912. (Kristiania, Jacob Dybwads forlag: 1912.)

[2] Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen, side 178, 284. (Oslo, Cappelen Forlag: 2. opplag 2003)

[3] Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen, side 284. (Oslo, Cappelen Forlag: 2. opplag 2003)

[4] Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen, side 284. (Oslo, Cappelen Forlag: 2. opplag 2003)

[5] Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen, side 165. (Oslo, Cappelen Forlag: 2. Opplag 2003)

[6] Melberg, Arne: Å reise og skrive. (Oslo, Spartacus, 2005)

[7] Chatwin, Bruce og Theroux, Paul: Nowhere is a place. Travels in Patagonia.(London: 1986)

[8] Melberg, Arne: Å reise og skrive, side 32. (Oslo, Spartacus, 2005)

[9] Amundsen, Roald: Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912. (Kristiania, Jacob Dybwads forlag: 1912.)