”Jeg har gjennomgått biblioteket, men ikke alt. Før hadde jeg hemmelige drømmer om at det var mulig å legge sammen alt, slik at alt ble ferdig, lukket. Til slutt å kunne si: slik var det, det var slik det skjedde, dette er hele historien. Men det ville vært mot bedre vitende. Mot bedre vitende er dog en god måte ikke å gi opp på. Hadde vi visst bedre, hadde vi gitt opp.”[1]
Sitatet er hentet fra den norske oversettelsen av Per Olov Enquists selvbiografi Et annet liv (Oslo, Gyldendal: 2010). Enquist skriver om seg selv, om sitt liv, men ikke slik for eksempel en politiker eller idrettskjendis ville gjort det. Enquist skriver slik at hans eget liv blir noe større enn ett enkelt liv, mer enn en serie hendelser han har opplevd. Han skaper litteratur og kunst av sin egen historie, av seg selv. Han skriver ikke sakprosa, han dikter. Det er det samme Karl Ove Knausgård forsøker å gjøre, og etter mitt syn klarer, i Min kamp 1-6. Jeg spør meg likevel i hvilken grad man har moralsk rett til å skape kunst av andre menneskers liv, altså virkelige personer? Kanskje er det nettopp det spørsmålet debatten rundt Knausgård likevel handler om? Jeg har ikke trodd det til nå, fram til jeg begynte å jobbe med denne oppgaven. Nå tror jeg, som en del andre, at det kanskje faktisk er nettopp her kjernen til debatten ligger. Har man rett til å skape andre menneskers liv om til litteratur, til diktning, eller bør slikt gjøres etter sakprosaens kjøreregler? Jeg innbiller meg ikke at jeg er i stand til å skape Roald Amundsens liv om til kunst, men temaet bringer automatisk opp spørsmål om hvor langt jeg kan tillate meg å gå når jeg nå skriver om han. Hvor mye kan jeg dikte? Hvor dype tanker og følelser kan jeg tillegge en navngitt person som jeg strengt tatt ikke kjenner personlig?
Både Knausgårds ”selv-roman” og Enquists selvbiografi dreier rundt en eksistensiell akse. Motsetningene mellom det egentlige og det tilslørte, det virkelige og det forestilte blir svingradius for moralske spenninger og jakten på egen identitet i begges liv, og i begges litterære tematikk. Det er spennende. Det er livets innerste kjerne de skriver om og er opptatt av. Derfor er også de spørsmålene deres skriving bringer opp viktige. De får meg til å spørre meg selv om hvordan jeg kan skrive meg inn i hodet på Roald Amundsen. Om hvordan jeg samtidig kan sette hans tanker og handlinger inn i en større sammenheng slik at hans historie kan gi mening for mennesker i dag. Hvordan skal jeg velge hvilke deler av hans liv og karakter som skal utgjøre historien jeg skriver? Hvordan skal jeg gjøre det uten å gi opp, slik Enquist skriver? Utvalget kan jo bare utgjøre en liten flik av sannheten, av den virkeligheten som en gang fantes og den virkeligheten som er. Man kan ikke skrive helheten, man kan ikke lukke alt, som man gjør med en ferdiglest bok. Alt forandrer seg alltid. Det er frustrerende for enhver skrivende sjel, men det er også nettopp denne sannheten som åpner for diktningen og kunsten, den som gir rom for at noe kan være større enn livet selv og virkeligere enn virkeligheten. Enquists og Knausgårds bøker er ”larger than life.” De er ypperlige eksempler på forskjellen mellom sakprosa og skjønnlitteratur.
Ja, kan man skrive biografisk eller selvbiografisk uten å tenke på Knausgård for tiden? Kan man unngå å kjenne at språket og valgene til vår hyperomtalte forfatter kryper ut fra bokbladene og inn under egen wanna-be-forfatter-hud? Ikke jeg i hvert fall. Jeg forbanner min manglende vilje til å legge bort hans kamp til fordel for min egen. Jeg får jo knapt lest pensumlitteratur….! Heldigvis lever jeg alene, det er nemlig den alvorlige mannen med det lange håret og det furete ansiktet jeg tar med meg til sengs hver kveld, og når jeg ligger der med hans liv i hendene, vil jeg ha ro. Bak mine egne stadig dypere pannefurer, sitter han og hamrer intense hverdagsanekdoter inn i min forestillingsverden. Han erter meg med sine avbrudd og hopp i tid, og forundrer meg med sine overraskende valg om hva han forteller om og ikke. Hva er sant? Hva er tilslørt? Hva er et menneskes innerste kjerne? Hvordan kan virkeligheten holdes fast? Har den noen garantier? Noen rom som binder? Noen løfter som gjelder? Finnes den bare i språket? I de fysiske tingene som omgir oss? Det er i forfatterens underliggjøring og språklige valg man først og fremst finner de litterære verdiene i en tekst. Man kan, som Enquist sier, ikke skrive et liv og tro at det er sant, at det er alt, at det er virkeligheten. Det var kanskje en av grunnene til at jeg ikke ville skrive om meg selv denne gangen. Jeg kviet meg for å ta valgene, for den nødvendige selvamputeringen som må til, for forsøkene på å gjøre min egen historie større eller mindre enn den egentlig er. Jeg valgte i stedet å foreta den litterære dissekeringen på en verdenskjent, avdød mann, nemlig Roald Amundsen.
Hvorfor nettopp han? Tilfeldighetene ville det slik at jeg i januar fikk et jobboppdrag som handler om Roald Amundsen. Jeg ble bedt om å vurdere et opplevelseskonsept for Østfolds nye vitensenter basert på den gamle polarheltens liv. Dermed var veien kort til å koble jobb med studier. Jeg er langt fra den første som har skrevet om Roald Amundsen. En rask googling av den gamle polarhelten gir 292 000 treff. (Knauser`n er nå oppe i 50 400.) Det er skrevet et utall bøker om han, og selv har han også gitt ut ekspedisjonsbøker og dagbøker i hopetall. I tilegg er han sterkt myteomspunnet, forstått og misforstått, han er blitt både skjønnmalt og urettmessig rakket ned på. Det kunne blitt vanskelig å velge innfallsvinkel, men mye av avgrensningen var gitt gjennom oppdraget jeg hadde fått, og det gjorde det lettere. Jeg var bedt om å løfte fram entreprenøren, innovatøren og handlingsmennesket Roald Amundsen. Jeg skulle forsøke å peke på hvilke deler av hans liv og virke som kan appellere til unge mennesker som samfunnet ønsker å motivere til å ta utdannelse, til å ville bli til noe, til å satse på vitenskap eller entreprenørskap. Teksten er ikke skrevet med ungdom som målgruppe, den er skrevet for noen høye herrer som skal beslutte om Roald Amundsens historie kan brukes i en slik sammenheng, om han kan tenkes å bli et nytt forbilde for dagens og morgendagens ungdommer. Jeg skulle undersøke om han kan være bærer av en annen og verdifull Østfoldarv, dvs mer tidsriktige verdier enn dem industrikulturen i fylket vårt har prentet inn i østfoldingene gjennom mange tiår. Minibiografien er skrevet som et vedlegg til den mulighetsstudien oppdragsgiver har bestilt av meg.
Jeg kan ganske mye om Roald Amundsen, jeg har lest mange bøker av og om han, og jeg har grublet en del rundt hans liv og person. Dermed slapp jeg den store researchjobben som ofte følger med det å skrive om en historisk person. Utfordringen min i denne oppgaven lå derfor først og fremst i å velge de relevante trekkene i hans karakter, og de aktuelle hendelsene i hans liv, for så å sette dette sammen til en historie som henger sammen. Jeg ville trekke opp noen store linjer i historien samtidig som jeg ønsket å skape noen øyeblikksbilder som kan trekke leseren nærmere teksten og hovedpersonens liv. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å skrive denne teksten fra start til slutt, fra hode til hale. Den ble forfattet i biter og brokker og bruddstykker. De ulike delene ble senere plassert i en rekkefølge som jeg håper vil gi en viss dramaturgisk mening. Først en innledende referanse til vår tid, deretter en nær historie leseren kan kjenne seg til stede i, ulike betraktninger om forskjellige hendelser, og deretter en avslutning. Bitene er limt sammen med noen små ledetråder, enkle spor som er ment å føre leseren videre i riktig retning. Språket, grunntonen, og til og med stilen, varierer litt fra bolk til bolk, trolig mer enn godt er. Det er kanskje slik det er å skrive biografisk? Å bli kjent med et virkelig, levende menneske, skjer jo heller ikke lineært, men i brokker og bolker av ulik størrelse og intensitet, og gjennom situasjoner med varierende stemninger og tone. Jeg er likevel redd at den største svakheten i teksten ligger nettopp her; at den ikke er konsistent nok fra begynnelse til slutt. Selv om teksten er biografisk, forsøker jeg å være personlig og til stede i teksten gjennom å vise mitt forhold til mannen jeg skriver om. Samtidig prøver jeg å ta det store overblikket, innta en allvitende posisjon med forståelse for fortid og framtid, med et grenseoverskridende blikk på livet og historien. Jeg er usikker på hvordan den kombinasjonen faktisk fungerer.
Enquist og Knausgård, og mange andre forfattere, bruker kunsten som grep når de skriver om seg selv og andre. ”Kunst er tenkning i bilder” sier språkforskeren og litteraturhistorikeren Aleksandr Afanasjevitsj Potebnja.[2] Diktning er en egen tenkemåte og nettopp en tenkning i bilder. Jeg kan se deler av Roald Amundsens liv og personlighet i bilder, men ikke alt. Før man kan skrive i bilder, må man lære seg å se i bilder. Det er sikkert en øvelse det også. I hvert fall har jeg lært noe nytt om biografisk skriving gjennom denne oppgaven. ”Keep exploring!” sa Roald Amundsen. I will….
Kilder og litteratur
Enquist, Per Olov (Oslo, Gyldendal, 2010): Et annet liv
Kittang, linneberg, Melberg, Skei (red) (Oslo: Universitetsforlaget, 2. utgave 2003):Moderne litteraturteori: Viktor B. Sjklovkskij, side 13: ”Kunsten som grep”.
Knausgård, Karl Ove (Oslo, Oktober, 2009): Min kamp 1+2
[1] Enquist, Per Olov: Et annet liv (Oslo, Gyldendal: 2010)
[2] Kittang, linneberg, Melberg, Skei (red) (Oslo: Universitetsforlaget, 2. utgave 2003): ”Kunsten som grep”: Viktor B. Sjklovkskij, side 13.
