Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Få gleder er så store som å sitte midt i et endeløst, snødekt polarlandskap i solskinn. Når tundraen ligger kritthvit uten spor etter andre mennesker, og himmelen er så høy at den inviterer til store, frie tanker, da trenger man egentlig ikke mer. De første dagene av januar er også litt sånn. Blanke, hvite og ubetrådte, fulle av løfter og muligheter, egnet til å stake ut nye løyper i livet. Godt nytt 2011, det er til for å brukes til fulle!

Advertisements

Det er så mange fine budskap folk velger å spre til sine medmennesker i disse juletider. Mange påstår at jula handler om et lite barn som Jens Stoltenberg trodde ble født i Jerusalem. Andre insisterer på at det er den gamle vikingetradisjonen jolblot som ligger til grunn for hele oppstyret, mens handelsstanden hevder hardnakket at alt dreier seg om gaver og pynt. Selv mener jeg at  jula handler en god del om Roald Amundsen, i hvert fall mye mer enn folk flest er klar over. Det er nemlig i stor grad hans fortjeneste at julenissen kjører verden rundt med reinsdyr foran sleden, og det er slett ingen dårlig Norgesreklame. Det hadde seg altså slik at en gang for lenge, lenge siden i USA, raste det en heftig debatt om mr Santa himself brukte elg eller reinsdyr til å trekke sleden sin over himmelen. To konkurrerende show reiste rundt i Nord-Amerika og underholdt barn og voksne på handelsstandens regning. Det ene showet brukte en elg, mens det andre, som var ledet av en norskamerikaner, brukte ekte reinsdyr hentet fra sameland i Norge. Han hadde til og med noen ekte samer på lur for å stæsje opp det hele. En dag utviklet denne disputten seg til et skikkelig bikkjeslagsmål der det sto om store penger og enda større prestisje for de involverte. Begge aktørene hadde nemlig intetanende lagt sitt show til samme by på samme dag. Det var da den smarte norskamerikaneren med reinsdyrene ba selveste Roald Amundsen, som tilfeldigvis var på turnè i Amerika, om hjelp. Og Amundsen kom. Og Amundsen fortalte, varmt og engasjert med sitt vinnende vesen, om hvordan nissen selvsagt kjører reinsdyr over himmelen, og slett ikke elg. Ingen kunne da motsi en skinnende polarhelt som hadde vært i polområdene flere ganger og sikkert sett det hele med egne øyne. Derfor ble det slik Roald Amundsen sa at det var. Dermed måtte nisse med elgen tusle slukøret hjem, mens Amundsen og Rudolf ble hyllet av folket. Og siden snappet Coca Cola opp konseptet, skapte svart julebrus og spredte det glade budskap til alle verdens land. Nei, hva hadde vel nissen vært uten reinsdyra? Og hva hadde vel jula vært uten Roald Amundsen? Å fly med elger? nei, vet du hva… Riktig god polarjul til dere alle!

Eksamensrunde nr 3 på masterstudiet er over, kun én modul gjenstår. Her går det unna og da gjelder det vel å smi mens jernet er varmt. I dag hoppet jeg  derfor i det sure eplet og bet i gresset mens de varme hvetbrødene forsvant i sola. Det betyr at jeg sendte testmanus og prosjektbeskrivelse til løvens hule, til et utvalgt forlag. Jeg synes jeg er modig….. Iiik, puh.

I kveld har jeg  sett en herlig forestilling på St. Croix-huset i Fredrikstad. Frigruppa Studium Actoris, med instruktør Enrico Bonavera fra Il piccolo teatro di Milano i spissen, spilte sitt nyskrevne stykke «Lost Angels». Ikke et ord ble ytret under hele forestillingen, men det er lenge siden har jeg vært vitne til så god historiefortelling på teater. Ordene i fortellingen måtte vi som publikummere selv formulere inni oss mens vi overvar det som skjedde på scenen. Hver og en la vel til litt hver i historien, men aldri var det vanskelig å forstå hva som skjedde og hva det hele handlet om. Masse latter, en tåre i øyekroken og mye underfundighet, med nydelig lys og musikk som akkompagnement. Ordløs historiefortelling altså….. Lærerikt og spennende for en som er helt opphengt i ord for tiden.

At debutanten Tone Huse vant Brageprisen for beste sakprosautgivelse 2010, er både inspirerende og oppmuntrende for oss sakprosastudenter. Gratulerer, Tone!  Boka, Tøyengata – et nyrikt stykke Norge, har egentlig sitt utspring i et prosjekt ved Høgksolen i Oslo (HiO), og er en nærstudie av en fire hundre meter lang gate i indre Oslo øst.  Det er ekstra gøy at en ung og ukjent samfunnsgeograf klarer å formidle faget sitt på en så god måte at hun vinner landets mest prestisjetunge litteraturpris. Temaet hun skriver om er dessuten viktig og underkommunisert; dagens integrerings- og byutviklingspolitikk er i ferd med å bli sin egen verste fiende.

Boka skal leses med stor interesse. ETTER eksamen vel og merke!

Her kommer bloggens første innlegg som er skrevet og postet fra mobilen. Og jada, det er en android frukttelefon med et eple på. Jeg er kommet med i tekno-klubben og bedriver nå utagerende mobiltelefoni på et betydelig høyere nivå enn tidligere. Epler er helsebringende heldigvis. 

Jeg gjør stort sett som jeg blir bedt om på dette studiet (sic!). Så nå har jeg også svart på oppgaven «Skriv en tekst om dine muligheter og begrensinger som faglitterær formidler i lys av pensum og de erfaringene du har gjort i arbeidet på denne modulen!»  Jeg ser virkelig fram til å diskutere besvarelsene våre på samlingen denne gangen. Vi sees på Bakkenteigen….! 🙂  (Bildet: debutant til venstre, forlagsredaktør til høyre)