Det lukter sigarettrøyk og eksos utenfor Olso Lufthavn Gardermoen. Asfalten er nesten gjemt under iståka. Det begynner med tåke altså, tenker jeg, og begynner å gå vekk fra flybussen. Jeg unngår så vidt å tråkke på en fet flyplassdue og dulter i stedet bort i en eldre dame med matchende koffert og veske. – Unnskyld! roper jeg og spør henne om det gikk bra? -Joda. Puh! Jeg har reisende i bevegelse rundt meg på alle kanter. Noen trekker tunge kofferter etter seg i retning parkeringsplassene. Andre dytter knirkende bagasjetraller mot terminalbygningen. Dit også jeg skal. Det er tåke, men jeg går ikke utenom. Dette er min veg. Berre eg skal gå han. Og det er uråd og snu. Jeg smetter inn svingdøra rett før den lukker seg bak den tunge sekken jeg har på ryggen. Herre gud så trangt. De gamle bildene velter fram.
Jeg drar den fuktige fleecegenseren så langt nedover rumpa jeg klarer mens jeg forsøker å finne balansen på huk i snøen. Det verker i knærne og stikker i korsryggen. Ikke falle, ikke falle! Jeg stirrer konsentrert ned på den konturløse hvite bakken i håp om å få øye på mine egne fotspor, lukker øynene i noen sekunder og reiser meg med armene som balansestaver i vinden. Enda en gang presser jeg blikket mot tåkeveggen. Kan jeg finne en sprekk, en flekk av lys, en silhuett eller et glimt av noe annet enn den gråhvite grøten som fyller lufta? Lyset fra hodelykta klarer ikke å trenge mer enn noen centimeter inn i skodda. Jeg tørker bort tårer og snøkov fra ansiktet før det rekker å fryse fast. Helvetes Svalbard. Skal jeg fuckings dø her eller?
Dette likte jeg!
puuha…
ble svett av å lese…